6 søndag i treenighetstiden – 12.07.2020
Luk 5, 1-11.
En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.
Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.
Dette er en «Perle-hendelse» for meg. Ikke slik at jeg forstår meg så mye på fisking. Likevel ser jeg for meg noe bak Peters reaksjon når han får beskjeden av Jesus: «Legg ut på dypet og kast garnene til fangst!» – Hva? – Nå? – «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe.» Grunnteksten forteller ikke om en mulig tenkepause mellom disse ordene fra Peter og neste setning. Men Peter var en erfaren fisker. Det var om natten det var lettest å fange fisk. Siden de ikke hadde fått noe denne natten, var det usannsynlig å få fisk nå – i fullt dagslys. Og Jesus hadde nok ikke greie på fisking, han var jo tømmermannssønn ! – Dog, når Peter får summet seg litt, kommer han til at han vil forsøke på nytt – på Jesu ord. Og fisk fikk de, i mengdevis ! Mye viktig kunne vært sagt om dette, men jeg velger å stanse ved Peters følelsesladde reaksjon: «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» GÅ, Jesus, GÅ ! Du kan ikke ha noe med en slik en som meg å gjøre ! Du er hellig og fullkommen og ren. Jeg er en ussel synder, med skitne tanker, ord og gjerninger. Det blir helt feil at du og jeg skal ha noe med hverandre å gjøre.
Men Jesus går ikke. Han går ikke fra syndere i nød! I Mt.9,12-13 sier Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. – – Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.»
Her er vi inne i kjernen i vår kristne tro. I sentrum ! Ingen annen religion har noe i nærheten av dette. Dette er unikt. Det er i sannhet guddommelig! Men vi kan ikke tilegne oss det med menneskelig fornuft. Guds hellige Ånd må åpenbare det for oss. Han gjør det på en måte som ingen mennesketanke kunne komme på: Han viser oss vår synd. – Å ? Ja, Jesus sier i Joh.16,8: «Han skal overbevise verden om synd». Det er Åndens første gjerning.
En predikant kalte dette for «syndserkjennelsens gave». Noen vil protestere. Syndserkjennelse kan da vel ikke være en gave? Det må da være viktigere å framelske det positive i oss mennesker? Det kan vel ikke være noe positivt i å bli slått ned i støvlene!
Jesus kjenner oss mennesker mye bedre enn vi selv gjør det. Han ser at vi er kommet i en forferdelig ulykke etter syndefallet i Paradisets hage. Vi er kommet i konflikt med den tre ganger hellige Gud, han som ikke tåler synd. Og i utgangspunktet vil vi ikke innse det, eller høre om det. Derfor må Guds Ånd vise oss det, på lignende vis som det skjedde med Peter. Det kan være tøft.
Det store og herlige er at det stoppet ikke med dette for Peter. Det første Jesus sa var: Frykt ikke! Det vil jeg stanse litt ved. Hvorfor kunne Jesus si det? Hadde Gud begynt å se litt mellom fingrene med synd? Tok Gud det ikke så nøye lenger med synden? Leser vi eksempelvis Bergprekenen (Mt 5-7), ser det tvert imot ut til at Jesus skjerper og spisser budene. Hva så? Jesus kunne si dette ene og alene fordi han selv visste at han skulle lide og dø en stedfortredende soningsdød for Peter, ja, for hvert menneskes synd og skyld på Golgata kors. Det er det gledelige budskapet som enhver fortvilet synder kan ta tak i og fryde seg over.
Og ikke nok med dette. Jesus sier videre til Peter at «Fra nå av skal du fange mennesker». Det oppfatter jeg slik at fra dette tidspunkt, eller fra dette erkjennelsesstadium, altså, nå når Peter hadde forstått sin egen sanne tilstand, da var han egnet til å vinne mennesker for Herren. Da kunne Jesus bruke ham. Da kunne han være et redskap i Guds hånd til å vinne sjeler for himmelen. Da var han i stand til å vise andre syndere denne herlige sannheten om at Jesus er synderes Frelser og venn. For når Peter så at han ikke dugde til noe i egen kraft, da kunne Jesus få gi ham et nytt liv, en ny fødsel til et nytt liv i tjeneste for ham. Dette er Himmelsk logikk! Dette er nåde over nåde!
Du som freden meg forkynner, du en Frelser, jeg en synder,
Du med Amen, jeg med bønn, du med nåden, jeg med skammen.
Å, hvor vi dog passer sammen, du Guds Salvede, Guds Sønn!
