3 søndag i åpenbaringstiden – 16.01.2022
Joh 1,15-18
Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.
Det er en bemerkelsesverdig beskrivelse Johannes benytter her – i forhold til den personen han skildrer:
«Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.» Hva slags person er dette? Intet vanlig, dødelig menneske kan passe til en slik karakteristikk. Beskrivelsen passer bare på Guds evige Sønn, Jesus Kristus.
Neste vers er enda mer gåtefullt. Det forteller oss at av hans fylde har vi alle fått nåde over nåde. Hva innebærer det?
Hva er egentlig nåde for noe? Fra rettspraksis – kanskje mest i andre land – kjenner vi til at mennesker som har begått et mord eller brutal vold av et eller annet slag – og så av en eller annen spesiell årsak, eller på grunn av en veltalende forsvarsadvokat kanskje, blir de benådet. Men her er det viktig å ha klart for seg at det ikke betyr at denne benådede personen dermed vil bli sett på som en som aldri har gjort denne forbrytelsen. Forbrytelsen vil alltid henge ved ham, men han slipper straffen han skulle hatt.
I vår tekst stod det imidlertid at Jesus Kristus har gitt oss nåde over nåde. Det sier oss noe uvanlig, og noe langt mer enn en hva en benådning er. Tygg litt på det: ‘nåde over nåde’.
Bibelen bruker også et annet uttrykk om dem som har tatt imot Jesus som sin Frelser. Rettferdiggjort. Dette begrepet finnes ikke i jordiske rettsinnstanser. Riktignok kan folk av og til bli frifunnet for forbrytelser de er tiltalt for, når det viser seg at de ikke har gjort den forseelsen de er tiltalt for.
Men å bli rettferdiggjort selv om en har forbrutt seg, det er et fremmedord – en fremmed tanke i jordisk rettspraksis. Og det er ikke så rart, for det strider mot vår rettferdighetssans. En som er skyldig i en ugjerning, må få sin straff. Det er det normale i vår verden. Ingen i denne verden kan gjøre en forbryter rettferdig i forhold til den eller de forbrytelsene vedkommende har gjort.
Hvis vi går til ‘indrefiléen’ i Romerbrevet (Rom.3,21-5,21) så finner vi en dyptpløyende, grundig forklaring på hvordan det forholder seg med dette å bli rettferdiggjort av Gud. Ikke mindre enn 24 ganger i dette avsnittet er Guds rettferdiggjørelse omtalt. Og spesielt i 4.kap. er det gjengitt 10 ganger at dette skjer ved tilregnelse. Avsnittet anbefales sterkt til fordypelse i en stille stund med bønn om Guds Hellige Ånds veiledning!
Tilregnelse er ikke et dagligdags ord for oss – men et flott ord! Hør bare det som står i Rom.4,24-25: ‘Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse.’
Tilregnelse ligner litt på arv. Dette gjelder noe som blir gitt til oss – på tross av at vi ikke har fortjent det. Jordisk arv kan vi bli fratatt hvis vi kommer i unåde hos den som deler ut arven. Den himmelske arven derimot, gis til deg som ‘bare har trettet meg med dine synder’, som Herren så sterkt beskriver det i Jes.43,24. De som tar imot denne arven, blir tilregnet den for Jesu Kristi nådes skyld. Dermed står disse personene hellige og feilfrie for Guds åsyn som om de aldri, aldri hadde syndet. Det er å bli rettferdiggjort! Det er nåde over nåde!
