Fastelavenssøndag 23.02.2020
Joh 17, 20-26
Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.
Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.
Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den herlighet du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.
Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg.
Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.
Disse 7 versene inneholder en utrolig dynamikk og samtidig en grenseløs hvile.
To vers før vårt tekstavsnitt får vi høre om oppdraget, vi er sendt til verden. Det har enorme dimensjoner, for det er en fortsettelse av Jesu egen sendelse. «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere». Her øyner vi resultatet, noen skal komme til tro, verden skal skjønne at Gud har sendt Jesus, og forstå at Gud elsker dem som er hans. Den verden som ikke kjenner, skal likevel få kjenne.
«De som kommer til tro, gjennom dem som har kommet til tro, gjennom dem som….»Her er en lang kjede, Jesus er lidenskapelig opptatt av at det lykkes. Så han ber, den gang for dem, hans første vitner, nå ber han for oss.
Hva ber han om?
Kanskje kunne vi ha ventet et strategiforedrag, etterfulgt av en handlingsplan? Tiltak, aktiviteter, instrukser? Men nei. Hva ber han om?
I disse 7 versene er det et ord som også dukker opp 7 ganger, ordet «være». Ikke så aktivitetsorientert akkurat, men her ligger selve dynamikken.
Kan vi si at det begynner med å komme til tro, dernest, faktisk om å vite (de vet at du har sendt meg). Johannes skriver også i sitt første brev, «dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite». Videre, at navnet Hans (hans vesen, person, gjerning) blir gjort kjent for oss på ny og på ny. Og så, og hele tiden, handler det om «å være». Vi i ham, og han i oss, være der hvor Han er, være der hvor hans herlighet blir gjort kjent. Tro hans nærvær, hvile i hans nåde.
Hele avsnittet ånder av Åndens gjerning. Jesus har nettopp fortalt dem at Ånden skal herliggjøre Ham. (kap 14-16)
I denne «væren» ligger enheten. Det er en gitt enhet. Vi får del i Gud, han i oss. Gjennom dette får vi del i hverandre. Og vi bekjenner; vi tror èn universell, hellig og apostolisk kirke. «Må de alle være ett», fra apostlene til nå, fra apostlene til du og meg.
Økumenisk arbeid handler mer om å få oppdage hvem vi er enn å få til enighet. Vi er Fars barn, vi har felles Far, vi er ett. (En Ånd, en Herre, en Gud, alles Far Ef 4). Det vakreste Jesus kunngjør for oss ved Guds navn er dette, Han er vår Far. Det sterkeste i denne enhet med Far er denne utrolige sannhet: «du esker dem slik du har elsket meg». Er det virkelig sant? «Min Sønn den elskede», slik lød røsten ved Jesu dåp og på forklarelsens berg. Og nå gjelder det alle og enhver som blir i Ham, som blir i Sønnen. Og denne kjærlighet driver frykten ut, du blir et nytt menneske da. Og verden skal forstå…….for dette er noe helt nytt, så milevidt fra det naturlige menneskets tankegang.(Er jeg god nok?) Jeg er elsket med en evig gudommelig kjærlighet, ikke fordi jeg er noe, men fordi jeg er i Ham.
Her er kort vei fra denne Jesusbønnen til apostelens bønn i Ef. 3, «at Kristus må bo ved troen i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet». Det er der kirken må være, her er dynamikken, «fra Ham kommer hele legemets vekst», så verden kan tro. Kirken i Kristus, Kristus i verden, fortsatt. Inkarnasjonen fortsetter. Det går en «liten kjempe» gjennom landet, gjennom verden. Det er Kristus, det er kirken, det er du og jeg.
Jesu bønn har altså en gudommelig hensikt: For at verden skal tro og forstå. Men også for at vi skal forstå, mer og mer, og kjenne Hans kjærlighet, og bli ett. Og dette siste har en verdi i seg selv. Men først og fremst handler det om dette at Far blir herliggjort gjennom Sønnen og Sønnen blir herliggjort av Far, og at Gud blir alt i alle.
Hva konkret må dette føre til? Det må føre til en prioritering av det viktigste, å være. Bare være i Hans nærvær. I Ordet, i bønnen, i fellesskapet, i nattverden. Med en uavlatelig bønn, kom Hellige Ånd, og gjør din gjerning.
