Joh 1,1-14
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Johannes sitter på sine gamle dager og skriver om tre intense år sammen med Jesus. Hvordan skal han begynne? Hvordan skal han presentere Jesus?
Ordet var i begynnelsen hos Gud. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Johannes kan sin bibel. Han vet hvordan alt begynner: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Gud talte og det stod der. Han talte skapelsen frem. Ved sitt ord. Alt ble til ved Ordet.
Dermed setter han Jesus inn i sammenheng med Gud selv og verdens tilblivelse. En mer opphøyd stilling går det ikke an å gi Jesus. Han som Johannes først hadde kjent som mannen fra Nasaret.
Gud selv og hans Ord var ett. Og Guds Ord hadde kraft til å skape og opprettholde. Det var kommunikasjonen og relasjonen mellom mennesker og Gud. Det var menneskenes lys og liv.
Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti, sier David i Salme 119,105
Johannes forklarer: Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det.
Johannes tenker på profetien i Jesaja 9: Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.
Profetien fortsetter: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.
Derfor fortsetter Johannes i sin presentasjon av Jesus: Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Da har Johannes kommet til selve mirakelet. Vi kaller det inkarnasjonen – ikjøtelsen – legemeliggjøringen av Ordet – Gud ble menneske.
Fram til dette øyeblikket hadde kommunikasjonen skjedd gjennom vanlige mennesker utvalgt til å bære Guds Ord fram ved at de sa: “Så sier Herren”. Disse ble kalt profeter. Bærere av Guds ord og vilje.
Når dette skjedde handlet det oftest om å sette folk som hørte på et valg. Enten om å høre Ordet og gjøre etter det, eller la være å ta det imot. Menneskenes frie vilje spilte alltid en rolle i møte med Guds Ord. Gud tvang aldri folk til å adlyde. Han var og er ikke som mange foreldre som mener at barna bare har å gjøre som mor og far sier med begrunnelsen: “Fordi jeg sier det”
Profetene opplevde derfor ofte å bli forfulgt og hånet, ja måtte sette livet til fordi de møtte folket med: “Så sier Herren.”
Nå kom Ordet selv til verden. Johannes snakker selvfølgelig om Jesus som han stadig hadde hørt undervise folket og disiplene, ikke med ordene “så sier Herren”, men med: “Sannelig JEG sier dere”.
Folk som lyttet til Jesus opplevde at han talte med myndighet, og ikke som de skriftlærde. Han hadde myndighet. Han var selve Ordet. Han var Gud selv som kommuniserte med sine skapninger – sine barn. Mange kom til han for å høre han – mange vendte Jesus ryggen eller forstod ikke hvem han var. Johannes var øyenvitne også til dette.
“Han var i verden og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.”
Et stort paradoks når vi hører hvem som kom. Likevel var ikke dette noe nytt, og det avslører menneskenes ulykkelige forhold til sin Gud og skaper.
Jeg husker jeg leste i en barnebibel for ett av mine barn da hun var liten. Gang på gang dukket setningen opp: “Men folket vendte på nytt Gud ryggen”. Da jeg hadde lest denne setningen for femte gang, utbrøt den lille jenta fortvilet: “Ikke nå igjen!”
Men slik er virkeligheten. Ikke bare den gang, men også i dag. Stadig vender vi Gud ryggen. Stadig lar vi være å følge hans vilje. Stadig lukker vi ørene for hans veiledning og gode lover. Dermed mistet vi alt. Barnekåret hos Gud, det evige liv, paradis og åpnet opp for ondskap og synd, sykdom og død.
Så kommer evangeliet: Men alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn.
Johannes forklarer dette med et merkelig vers: De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Det som om han sier: Jesus byttet plass med oss. Da han kom fra Gud og ble født som et menneskebarn, åpnet han veien slik at vi kom til Gud og ble født som Guds barn.
Johannes oppsummerer det som kalles Johannesevangeliets juleevangelium:
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Da har Johannes oppsummert mye av det han allerede har sagt. Mirakelet om at Gud ble mennesket og slo opp sitt telt midt i blant oss, som det står. Det er lett med en slik formulering tenke tilbake på Israelsfolkets ørkenvandring da Gud vandret sammen med folket som en skystøtte om dagen og en lyssøyle om natten. Da de slo leir satte de opp Guds telt – Tabernakelet – der støtten senket seg over teltet og folket visste at Gud var midt i blant dem. Og talte til dem gjennom Moses. De kunne erfare hans tilstedeværelse og omsorg. Hans mirakler der han tok seg av deres daglige behov.
Slik er det nå, mener Johannes. Ja, enda mer enn i ødemarken. Johannes skriver i 1 Joh 1,1:
Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.
Går det an å ta på et ord? Johannes snakker selvfølgelig om Jesus. Jesus som han hadde sammen med Peter og Jakob, hadde sett stråle som lys på et fjell, mens han fikk høre en lysende sky tale til dem: Dette er min Sønn, den elskede – hør ham! Hør ham for han er Ordet. Han er kommunikasjonen mellom oss og Gud. Han formidler noe fra Gud til oss. Det han formidler er:
Nåde og sannhet.
Sannheten om Gud. Sannheten om oss. Avstanden mellom vår himmelske Far og vi som er hans barn.
Og nåden når han dør vår død og tar vår skyld, slik at avstanden mellom Gud og oss blir borte. Vi kan igjen komme til Far når vi tror på Jesus – tar imot ham og det han gir – tilgivelse og nåde.
