I mitt sted

Langfredag 19. april 2019

Matt 26,30–27,50

    Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Da sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet:
           Jeg skal slå gjeteren,
           og sauene skal bli spredt.
Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.» Peter tok til orde og sa: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Men Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Det samme sa også alle de andre disiplene. Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.» Og mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en stor flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra overprestene og folkets eldste. Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!» Han gikk straks bort til Jesus og sa: «Vær hilset, rabbi!» og kysset ham. Men Jesus sa til ham: «Venn, nå har du gjort ditt!» Da kom også de andre til, og de la hånd på Jesus og tok ham til fange.
    En av dem som var sammen med ham, grep sverdet sitt, trakk det og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?» I samme stund sa Jesus til flokken: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle oppfylles.»
    Da forlot alle disiplene ham og flyktet. De som hadde tatt Jesus til fange, førte ham til øverstepresten Kaifas, hvor de skriftlærde og de eldste var samlet. Men Peter fulgte etter ham på avstand, helt til gårdsplassen hos øverstepresten. Der gikk han inn og satte seg sammen med vaktene for å se hvordan det hele ville ende.
    Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe falske vitneutsagn mot Jesus for å kunne dømme ham til døden. Men de fikk ikke noe på ham, enda mange sto fram og vitnet falskt. Til sist kom det fram to som sa: «Denne mannen har sagt: ‘Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.’» Da reiste øverstepresten seg og sa til ham: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» Men Jesus tidde. Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Da flerret øverstepresten klærne sine og sa: «Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Nå har dere jo hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» De svarte: «Han er skyldig til å dø.» Så spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttnevene. Noen slo ham i ansiktet og sa: «Nå kan du være profet for oss, Messias. Hvem var det som slo deg?» Imens satt Peter ute på gårdsplassen. En tjenestejente kom bort til ham og sa: «Du var også med denne galileeren Jesus.» Men han nektet i alles påhør og sa: «Jeg skjønner ikke hva du snakker om.» Da han gikk ut i porthvelvingen, fikk en annen jente øye på ham og sa til dem som sto der: «Han der var med Jesus fra Nasaret.» Peter nektet på ny og sverget på det: «Jeg kjenner ikke den mannen!» Litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: «Visst er du en av dem, du også! Dialekten røper deg.» Da ga han seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen.» I det samme gol hanen. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert.

    Da det ble morgen, fattet alle overprestene og folkets eldste vedtak om å få Jesus henrettet. De bandt ham, førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus. Men da Judas, han som hadde forrådt ham, så at Jesus var blitt dømt, angret han og gikk med de tretti sølvpengene tilbake til overprestene og de eldste og sa: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.» «Hva angår det oss?» svarte de. «Det blir din sak.» Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.
    Overprestene tok sølvpengene, men sa: «Det er ikke tillatt å la dem gå i tempelets kasse, for det er blodpenger.» De besluttet å kjøpe pottemakerens åker for pengene og bruke den til gravplass for fremmede. Derfor blir den åkeren kalt Blodåkeren den dag i dag. Slik ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:
          De tok tretti sølvstykker,
          den pris han ble verdsatt til,
          han som Israels barn lot verdsette;
          og de ga dem for pottemakerens åker,
          slik som Herren påla meg. Jesus ble så ført fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus. Men da overprestene og de eldste kom med sine anklager mot ham, svarte han ikke et ord. Da sa Pilatus til ham: «Hører du ikke alt de vitner mot deg?» Men Jesus svarte ham ikke på noe av dette, og landshøvdingen var svært forundret.
    Hver høytid pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket ønsket. På den tiden hadde de en beryktet fange som het *Jesus• Barabbas. Pilatus spurte nå folkemengden som hadde samlet seg: «Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, *Jesus• Barabbas eller den Jesus som kalles Messias?» For han visste at det var av misunnelse de hadde utlevert Jesus.

    Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»
    Men overprestene og de eldste fikk overtalt folkemengden til å kreve Barabbas frigitt og Jesus drept. Landshøvdingen tok igjen til orde og sa: «Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri?» De svarte: «Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spurte Pilatus. Alle som en ropte: «Han skal korsfestes!» Han spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Han skal korsfestes!»
    Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» Og hele forsamlingen svarte: «La blodet hans komme over oss og våre barn.»
    Da ga han dem Barabbas fri, men Jesus lot han piske og overga ham til å bli korsfestet. Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de Jesus bort for å korsfeste ham. På veien ut møtte de en mann fra Kyréne ved navn Simon; ham tvang de til å bære korset hans. Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke. Så korsfestet de ham, og de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham. Over hodet hans hadde de satt opp en innskrift med anklagen mot ham: «Dette er Jesus, jødenes konge.»
    Sammen med ham ble også to røvere korsfestet, en på høyre og en på venstre side. De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: «Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!» På samme måte hånte også overprestene ham sammen med de skriftlærde og de eldste. De sa: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. Han har jo sagt: ‘Jeg er Guds Sønn.’» Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte. Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden.

Jesus grudde seg for lidelse og død. Min far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil, slik ba han i Getsemanehagen. Hans nærmeste venner – de som skulle ha vært med han i denne kampen – de tolv disiplene, de sovnet. Jesus måtte være alene da han møtte det vanskeligste av alt som er vanskelig. Da han reiste seg etter å ha bedt til Gud og gikk tilbake til disiplene for å finne trøst og håp om at de var med ham i bønn så fant han dem altså sovende. Han sa til Peter: Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.

Jesus kjempet en indre kamp samtidig som fiendene omkring ham ble tettere og tettere. I denne tilstanden la han seg helt under Guds vilje og ba: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la viljen din skje. Dødsangsten han gikk med fikk Gud Fader del i.

Jesus reiste seg og gikk med faste skritt til verket. Han hadde ikke snakket ferdig med disiplene etter den store bønnekampen før en stor flokk kom for å arrestere han. De var bevæpnet med sverd og stokker. I spissen for flokken var en av hans egne – Judas Iskariot. Rolig tok han imot dødskysset og gikk villig sammen med øversteprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste – alle de som tok han til fange. Disiplene skjønte hva som var i ferd med å skje. Han ble behandlet som en forbryter. De ville ta til motmæle og en av dem trakk sverdet og hogg øret av en av øversteprestens tjenere. Jesus ville ikke ha noen nevekamp der i Getsemanehagen. Han irettesatte den som hogg og sa: Stikk sverdet ditt på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Jesus fortalte videre at han kunne ha bedt til sin Far i himmelen og han kunne ha fått tilsendt mer enn tolv legioner med engler som kunne ha reddet han ut av denne dødskloa. Men det gjorde han ikke. Han gjorde Guds vilje til sin vilje og gikk rolig som et lam til Golgata. Han så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.

Jesus opplevde det totale mørke. Ondskapen i aksjon. Til de som grep han sa han: Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, med da grep dere meg ikke. Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle oppfylles. Det måtte være vondt å oppleve at Peter ikke ville være kjent ved at han hadde noen forbindelse med Jesus. Jeg kjenner ikke denne mannen, sa Peter til de som mente de hadde sett ham sammen med Jesus. Ja – han bante og svor på at så ikke hadde vært tilfelle. Han var ringaktet, forlatt av mennesker, — en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet han ikke for noe, slik hadde profeten Jesaja skildret dette som hendte mange år i forkant.

Folkets eldste, overprestene og de skriftlærde spurte om Han var Messias – eller Guds egen sønn. De spurte ikke for å få vite om han virkelig var fra Gud og sendt til verden. Men de spurte for å få klagemål mot Han.

Det kan være det samme i hvilken hensikt de spurte. Jesus er i alle fall annerledes enn alle andre både i himmelen og på jorden. Han er Gud, og samtidig ulik Gud. Han er menneske og samtidig ulikt mennesket. Han er den som vi mennesker minst av alt kan forstå. Tanken kan på sett og vis slå seg til ro med at det er en Gud. Både mellom kristne, jøder og hedninger er det rom for Gud. Men Jesus Kristus – nei. Han er det ikke plass for. Det vil si – tanken, menneskesinnet som er gjennomsyret av synd kan ikke klare dette med Jesus. Han er det en minst kan forstå av alt det som er uforståelig. Derfor er han like hatet som han er elsket. Han støter like sterkt fra seg som han tiltrekker. Han er som et fjell i en foss. Han er gåten over alle gåter. Han er lyset midt i alt som er så mørkt.

Jesus likte å kalle seg for Menneskesønnen. Jesu lidelseshistorie sier noe om det. Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer. Han er ikke en av sønnene, men den ene, sønnen til menneskeheten. På samme måte som han er Menneskesønnen er han også gudesønnen. I ham er Gud, i ham er mennesket. I ham er du, i ham er jeg. Der – i denne underlige mannen – i dette under over alle under møtes Gud og mennesket. Dette skaper lys i mørket. Trøst i det håpløse. Nettopp fordi han er sønn, er han også født inn i denne verden med vårt ansvar og vår dom. Hele den skyldige menneskehet står for Gud i Ham. Som vi er skyldige i den første Adam, er den andre skyldig for oss. Menneskesønnen. Han ble såret for våre overtredelser. Knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.

Guds vrede over menneskehetens synd hvilte over Jesus. All den lidelse, spott og hån, psykisk og fysisk terror som rammet Jesus – alt dette forteller noe om menneskets glade vanvidd. Gud holder dommedag over sin egen sønn. Og paradokset i det hele er at i dette av alle ting avsløres den dypeste kjærlighet. I den dypeste lidelse avsløres den dypeste kjærlighet fra Gud til en skakkjørt, korrupt, forvridd og forvrengt verden. Skylden betales av den eneste uskyldige. Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige, sier apostelen Paulus i sitt brev til Romerne i kapittel fem. Det som ble ødelagt ved den første Adam, er nå reparert ved den andre Adam. Kristus har ordnet vår sak for Gud. Det er fullført.

Alle som vil kan komme og ta imot dette i tro. Alt det Jesus har gjort for oss. Alle som mottar i tro står for Gud i Kristus som om de aldri hadde syndet. Soningen for vår synd blir til frifinnelse. Dette er langfredagens store trøst og utfordring.