Matt 28,16-20
Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.
Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Treenighetssøndag er et vendepunkt i kirkens år. Bak oss er et halvår med høytider. Foran oss ligger et halvår der menigheten og troens liv i verden står i fokus. Fargen er grønn, den signaliserer vekst og modning.
Menigheten og troens liv i verden springer ut av Jesus, den oppstandne, som har all makt, og som sender sine disipler for å gjøre folkeslagene til disipler, ved å døpe og lære dem å holde alt Jesus har befalt. Det er noe opphøyet og kongelig over møtet, det skjer på fjellet der så mye annet viktig i Guds historie med menneskene har funnet sted (f eks 2 Mos 19, 1 Kong 18, Matt 17,1ff), og Jesus ”trer fram”. I møte med den oppstandne er tilbedelsen det naturlige svaret, men vi hører at det også er plass for tvil. Den kongelige og hans skrøpelige hoff.
V 18-20 må være noen av de mest siterte versene i vår kirke. Hver gang noen døpes hører vi ”vår Herre Jesu Kristi ord om dåpen og troen”, tidligere het det: ”vår Herre Jesu Kristi befaling om den hellige dåp”. Selv synes jeg den gamle formuleringen traff bedre. For det er en befaling Jesus gir, han sender (”missio” på latin) sine disipler ut for å døpe og lære, det er befaling til kirken om være sendende, misjonerende, misjonal.
Før vi bretter opp ermene, er det viktig å merke seg at dette er Jesu befaling. Han som står som garantist for at dette oppdraget skal gjennomføres og fullendes, ikke vi. Vi kan i beste fall få være med. Men det holder i massevis. ”Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst”, sier Jesus en gang (Joh 4,35) For den som løfter blikket er det mer enn nok av oppgaver og muligheter. Både i nabolaget og ute i den store verden.
”Å være sendt” – noen kvier seg for å ta dette inn over seg. Vi må da for all del ikke prøve å fremtre bedre enn noen andre. Eller si at én sannhet er riktigere enn en annen. Men å være sendt fører ikke til noe av dette. Den som er sendt kan hvile i at vi følger Jesus på hans vei ut til menneskene, den som er sendt til verden ser at skaperverket er Guds, at et hvert medmenneske har mulighet til å bli Jesu disippel og venn, at Ånden blåser hvor den vil og skaper tro og liv hvor våre evner og muligheter ikke strekker til. Slik er det å leve i fellesskapet med den treenige Gud, og være sendt til verden. Og Jesus er med oss alle dager!
