For litt siden skrev jeg om det å glede seg i Herren (Fil. 4.4.). Hva er en naturlig respons på glede? Lovprisning? På samme måte som trøst er den naturlig respons til sorg? Og, hvorfor er gleden alltid under angrep? For å hindre lovprisning og takk? Av en eller annen merkelig grunn har vi lettere for å tro på de negative tankene enn på de glade/positive tankene våre, som om det negative og vanskelige er mer sant enn det gode og glade. Hva har lært oss å tenke slik? Er det noe den onde er redd for så er det at vi gleder oss i Herren og bringer takknemmelighet og lovprisning til Han. Fyller vi opp vårt åndelige rom med glede og lovprising vil de negative kreftene føle behov for å forlate rommet. Ikke rart noen vil ta gleden fra oss! Vi må være obs, på de små revene som herjer i vingårdene …
“Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst“. Høys. 2.15.
Mvh
Sissel Gjerland Ekra
