I hagen min har jeg i mange år jobbet for å få bort et ugress som spres seg så lett. Skvallerkål heter den, eller litt finere: Aegopodium podagraria. Jeg har luket og luket, dekket til med aviser, duk og revet opp lange røtter. Men den greier å komme seg gjennom og rundt det meste.
I år fikk jeg ikke luket i et langt bed vi har langs hagen med busker før på sensommeren og da fikk jeg se noe vakkert. Skvallerkålen som vanligvis hos meg er en liten plante med blader på stilk, hadde blitt en meter høy og hadde en nydelig skål med små hvite blomster. Utrolig vakker, og den var også vakker da den blomstret av. Sammen med andre blomster plukket jeg den og lagde buketter. Jeg har hørt tidligere at den kan spises og bestemte meg for å prøve etter oppfordring fra mine thailandsk venninner.
Tidlig en morgen gikk jeg ut og klippet nye små skvallerkål blader, vasket og surret de litt i pannen og blandet de i eggerøre. Det var faktisk nydelig. Smakte kanskje litt som spinatblader. Så er de stappfulle av c-vitamin og jern sies det. Jeg har kjempet og irritert meg over denne planten i årevis og i år fikk jeg se den blomstre og smake den, og alt er forandret. Jeg ønsker meg den blomsten neste år også, og nye planteskudd blir mat. Den skal være til nytte og glede, men ikke ta over så andre planter får lide. Men den hører med her hos oss fremover. For meg handler det om å åpne opp øynene for å se og lære. Jeg undres stadig over skaperverket og gleder meg til å oppdage enda mere. Vi trenger bare å ta oss litt tid til å se så oppdager vi det.
Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise. Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! (1 Mos 1,30-31a)
Mvh Mary Anette Skaaheim
