De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.
Matt 26, 11-12
Vi møter daglig nye muligheter og utfordringer til å vise kjærlighet og omsorg. Det er alltd noen rundt oss som trenger det. Desverre bærer mange av oss på smerten over at noen vi skulle ha vist omsorg eller uttrykt kjærlighet overfor, ikke lenger er hos oss. Muligheten er borte og kommer ikke igjen. Det kan være vondt å tenke på de gode ord som skulle ha vært sagt, den takk vi skulle ha uttrykt, de blomster som skulle ha vært gitt, og den hjelp vi skulle ha kommet med.
På vei til Jerusalem og korsdøden, stanset Jesus i Betania. Mens han satt til bords i Simons hus, kom en kvinne og salvet hodet hans med kostbar salve. Hun gjorde det i takknemlighet for den kjærlighet og omsorg hun hadde møtt hos Jesus. Disiplene reagerte med forargelse over denne sløsingen, men Jesus gav dem ikke medhold. Han minnet dem om at dersom de ønsket å gi noe til de som trengte det, ville både de og kvinnen få nok av anledninger til det. Trengende vil det alltid være nok av.
Det er viktig å være raus med uttrykk for takknemlighet og kjærlighet. Ikke minst overfor ham som gikk til død og grav. Utfordringen til å gi til de fattige står fortsatt, men muligheten til å gi Jesus takk og ære, kan lett bli borte. Livet utvikler seg fort slik at en ikke lenger får øye på ham og ikke ser hva en har å takke ham for. En dag er det for sent, evig for sent.
La oss denne dagen gjøre som kvinnen i Simeons hus, gi Jesus takk og ære for nåden og livet med ham. Nå har vi anledningen.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
