Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg.
Kol 1, 22
Gud vil vi skal stå framfor ham med våre liv. Han vil at forholdet mellom oss skal være åpent og personlig. Men det er ikke lett å stå ansikt til ansikt med en som en er uforsonlig overfor. Da ser en lett bort og trekker seg unna.
Slik vil ikke Gud ha det overfor oss. Vi er skapt til å leve for hans ansikt, og uforsonlighet mellom oss kan han derfor ikke akseptere. Det som er oppgjort, må det gjøres noe med. Men Gud har ikke noe å gjøre opp overfor oss. Det er vi som må gjøre opp med ham. Problemet er bare at det er vi ikke i stand til. Dermed blir paradokset at Gud måtte gjøre det vi skulle ha gjort for å forsones med ham. Det er det Paulus her peker på ved å si at Gud forsonte oss med seg selv.
Hensikten er helt klar. Han gjorde det for at vi skulle få leve der vi egentlig hører hjemme, for hans ansikt. Han gjorde det på en måte som fører til at vi kan se ham i øynene og ikke ha behov for å slå blikket ned. Mottar vi hans tilgivelse, får vi del i den forsoning han har skaffet ved Jesu død for oss.
På grunn av Jesu forsoningsverk kan vi stå for Guds ansikt hellige, uten feil og uangripelige i Guds øyne. Alt er oppgjort, og det er ingen grunn til å slå blikket ned eller vike tilbake.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
