For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut.
Jak 1, 23-24
Det er ikke lett å glemme hvordan en ser ut. Slik sett virker bildet Jakob her bruker, lite heldig. Ikke minst i dag, hvor vi har speil rundt oss på alle kanter. Eller er det så sikkert? Det vi ser på ofte og flyktig, legger vi til slutt ikke merke til.
Slik kan det også lett bli når det gjelder å se oss selv i det speilet Gud setter opp for oss, nemlig hans ord. Han vil at vi skal se inn i det for å få øye på oss selv slik han ser oss. Det vi da ser, vil han at vi ikke skal glemme. Det skjer dessverre så lett. Vi kan nok oppleve at Ordet avslører oss og viser oss noe vi bør rette på. Men så gjør vi så ofte som mannen som skildres her: Vi går vår vei og glemmer det vi har sett. Dermed får det ikke noen følger for livet vårt. Til slutt kan vi bli så sløve overfor det Gud viser oss, at vi verken ser eller hører.
Det er det Jakob vil advare oss mot, og med god grunn. Livet vårt blir lett flyktig og overfladisk. Vi haster avsted og lar ikke det Gud vil si oss, få feste seg. Derfor ligger det i dagens ord en oppfording til å roe seg ned og spørre: Hva var det jeg så? Hva var det Gud ville vise meg? Hva var det han ville jeg skulle rette på? Da kan vi bære med oss en sann erkjennelse av hvem vi er og hva Gud ville vi skulle være.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
