Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg.
Salme 130, 3-4
Vi tenker, sier og gjør mye som ødelegger både for oss selv og andre. Det gjør relasjonene mellom oss vanskelige, og fører ofte til avstand og fiendskap. Mennesker som burde ha mye å gi hverandre, blir skilt for år, ja, for livet.
Det eneste som kan bygge bro mellom oss, er tilgivelse. Uten tilgivelse stopper Norge, for å vri på et kjent uttrykk. Bare der det fins tilgivelse, kan skaden bøtes, så mennesker finner sammen igjen og sårene gror. Bare der får det gode liv en ny sjanse. Men da er det en viktig forutsetning at bønnen om tilgivelse springer ut av en ekte anger og vilje til å gjøre godt igjen det gale vi hadde gjort.
Overfor Gud er dette enda viktigere. Uten hans tilgivelse stopper ikke bare Norge, men alt det han ville da han skapte oss til samfunn med seg. Det er salmistens klare overbevisning. Hvem kan bli stående dersom Herren gjemmer på syndeskyld? spør han. Og svaret er gitt: Ingen! Vil ikke han tilgi, er alt håp ute for bestandig. Da er vi alle fortapt.
Men nå er det tilgivelse å få hos ham. Han ønsker ikke å gjemme på skyld. Tvert imot er hans dypeste og sterkeste ønske å tilgi og legge bak seg det vi har gjort. Men da venter han at vi tar ham på alvor, og viser respekt for ham og hans tilgivelse. Den er ikke bare noe vi rasker med oss som en ekstra forsikring i livet, noe som kan være kjekt å ha.
En sann bønn om tilgivelse springer ut av dyp respekt for Gud. Den viser seg i at vi angrer det vi har gjort og ønsker å gjøre det godt igjen. Det er det salmisten sier, når han understreker at vi må frykte Herren nettopp fordi det er tilgivelse å få hos ham.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
