La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til! De skal velsigne seg ved ham, alle folk skal prise ham salig.
Salme 72, 17
Det nye året er en dag gammelt. Vi er på vei tilbake til hverdagen etter julefest og nyttårsfeiring. Alt har sin tid, og snart skal juletreet ut. Det begynner å bli tørt og drysser. Slik blir vi minnet om hvor forgjengelig alt det som vi setter pris på og gleder oss over er.
Finnes det noe som varer? Ja, sier dagens bibeltekst. Navnet til han som vi feiret i jula. Nå er teksten ovenfor skrevet lenge før Jesus ble født. Det er fra den tiden da Salomo regjerte i Israel, og dagens samle er en lovprisning av kongen og hans gudgitte oppgave i folket. Men leser vi videre, ser vi fort at her sprenges forestillingen om en jordisk konge. Det pekes fram mot den kongen som skal regjere til evig tid og som skal bre sitt rike ut over hele jorden.
I jødisk tenkning er det en dyp forbindelse mellom navnet og personen som bærer det. Navnet er uttrykk for hva personen er og hans vilje. Dersom et navn består til evig tid, betyr det at personen som bærer det, er evig og at hans vilje gjelder uten grenser.
De vise menn fra østen fikk beskjed om at en konge var født. De fikk nok i stallen vite navnet hans og hva navnet betydde: Gud frelser. Men forstod de hvem han var og betydningen av at han kom? Neppe. Kanskje vi kan forstå noe av det ved hjelp av dette skriftordet. Guds frelse er knyttet til ham som blir til evig tid, ham som alle folkeslag skal få høre om og bli velsignet gjennom. Stadig skal det spire nytt liv ut fra dette navnet. Han som bærer det, skal formidle frelse og evig liv til mennesker, så lenge Gud lar solen skinne.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
