20 søndag i treenighetstiden – 10.10.2021
Mark 10,2-9
Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»
Jesu undervisning om ekteskapet finner vi hos alle de tre første evangelistene. Den direkte parallelteksten til vår tekst her finner vi i Matt 19, men samme tematikk er framme i Bergprekenen Matt 5 og i Luk 16, 18. Det er også tydelig at Paulus kjenner til Jesu ord på dette området. Når det gjelder skilsmisse mellom en hedning og en kristen sier han bla følgene: «her har jeg ikke noe bud fra Herren», det hadde han altså i sin øvrige veiledning.
Det er tydelig at fariseerne ville sette Jesus på prøve. De kunne ha svart på Jesu spørsmål med å henvise til det 6. bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet». Spørsmålet om skilsmisse hadde da i realiteten vært avklart. Men de svarer med den bestemmelsen som blir innført i 5. Mos 24, 1. Loven om skilsmissebrev, var en hjelp til den fraskilte kvinnen som i utgangspunktet var satt på bar bakke. Med skilsmissebrevet kunne hun gifte seg på nytt. Og mannen som hadde skrevet ut skilsmissebrevet kunne også gifte seg på nytt. Når skilsmissebrevet var skrevet ut, var han kvitt, og følte seg vel som en «bra kar». Denne bestemmelsen ble tolket liberalt og den ble tolket strengt av ulike partier i Israel på Jesu tid.
Jesus tolker den strengt.
Han henviser til det opprinnelige. Det er her vi finner Guds vilje og tanke om ekteskapet. De to, mann og kvinne, èn kropp. Ikke forlate, men bli hos. Det er kort vei fra det første bud til det sjette bud. Begge bud kan omskrives slik: Du skal ikke ha noen andre. Gud er verd å være den eneste i våre liv. Et hvert menneske, skapt i Guds bilde, er også verd å være den enste i et ekteskap. Gud oppretter sitt forhold til oss gjennom pakter, der han forplikter seg selv og oss. Ekteskapet er også en pakt. Ingen skal lures eller manipuleres, en lover fra dag en, en ser det ikke an. At frelsespakten mellom Kristus og menigheten går etter samme mønster som ekteskapet, eller motsatt, får Paulus til å utbryte, «dette er et stort mysterium». (Ef 5)
Det radikale i Jesu undervisning sett i forhold til 5. Mos 24, er at han faktisk underkjenner skilsmissen. Det kommer klart fram i Matt 5. Det er når en tredje part kommer inn at ekteskapsbruddet skjer. Mannen som skrev ut skilsmissebrevet blir skyldig i at det begås ekteskapsbrudd med sin tidligere ektefelle når hun gifter seg på nytt. Markus beveger seg ut av den jødiske kontekst. Kvinnen kan også på eget initiativ skille seg og gifte seg på nytt, og da bryter hun ekteskapet. (v 12) Paulus tillater faktisk en skilsmisse i 1. Kor 7,11, men ikke gjengifte. Tankegangen er den at de egentlig, for Herren, ikke er skilt, altså parallelt til Jesu underkjennelse av skilsmissen.
Hvor er vi? I 5. Mosebok virkeligheten eller i Jesu disippelvirkelighet? Ser vi oss rundt er både samfunn og kirke preget av de harde hjerters virkelighet.
Å ja, det finnes en mengde ulike grunner til skilsmisse og gjengifte. Men er ikke de harde hjerter en faktor som går igjen?
Jeg tror vi skal la være å finne smutthull, utenom det unntak som Jesus selv gir (for hor skyld, Matt 5 og 19), og samtidig leke bibeltro.
Og vil vi være Hans disipler, må vi bli i Hans ord. Det er først da vi bygger vårt troshus på fjell. Det er da at disippelens rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes (Matt 5, 20).
Men for dem som i etterkant ser at det var de harde hjertene som fikk rå, må det kunne gå an å bekjenne, leve i lyset, «og da har vi samfunn med hverandre». (1. Joh 1)
Dernest må energien settes inn på hva gjør vi for at ikke hjertene skal bli harde. Hva kan vi gjøre for at vi i teori og praksis tenker slik at det er ikke «hun», eller «han», men det er min kropp, det er meg, for vi er ett. Som Paulus sier, ingen har noen gang hatet sin egen kropp, men en før den og kler den.
Hva vil denne praksis føre til? Vi bli et annerledes folk, lys i verden, jordens salt. Og det var vel meningen.
