Langfredag – 02.04.2021
Luk 22,39-23,46
Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» *Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden.• Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!» Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran dem gikk han som het Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: «Herre, skal vi gripe til sverd?» Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham det høyre øret. Men Jesus sa: «La det være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham.
Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.» De grep ham og førte ham til øversteprestens hus. Peter fulgte etter, langt bak. Midt inne på gårdsplassen var det tent et bål, og Peter slo seg ned blant dem som satt omkring det. En tjenestejente fikk se ham der han satt i lysskjæret. Hun stirret på ham og sa: «Denne mannen var også sammen med ham.» Men Peter nektet og sa: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Litt etter var det en annen som la merke til ham og sa: «Du er også en av dem.» «Nei, det er jeg ikke», svarte Peter. Men en times tid senere var det enda en som slo fast: «Jo visst var denne mannen også med ham! Han er jo galileer.» Men Peter svarte: «Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om!» I det samme, før han hadde talt ut, gol hanen. Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert. Mennene som holdt vakt over Jesus, hånte ham og slo ham. De dekket til ansiktet hans og sa: «Nå kan du være profet! Hvem var det som slo deg?» Også på mange andre måter spottet de ham.
Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen; både overprester og skriftlærde var der. Jesus ble ført fram for Rådet, og de sa: «Er du Messias, så si oss det.» Men han svarte: «Hvis jeg sier det til dere, vil dere ikke tro meg, og hvis jeg spør, vil dere ikke svare. Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd.» Da spurte de alle: «Du er altså Guds Sønn?» Han svarte: «Dere sier selv at jeg er det.» Da sa de: «Hva skal vi nå med vitneutsagn? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn.»
Hele forsamlingen brøt nå opp og førte ham til Pilatus. Der begynte de å anklage ham. De sa: «Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt på avveier: Han vil hindre at vi betaler skatt til keiseren, og han gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus. Da sa Pilatus til overprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Men de sto på sitt og sa: «Han hisser opp folket i hele Judea med sin lære. Han begynte i Galilea og er kommet helt hit.»
Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer, og da han fikk vite at han hørte inn under domsmakten til Herodes, sendte han Jesus over til ham, for også Herodes var i Jerusalem i de dagene. Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Og nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord. Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre. Pilatus kalte sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket og sa til dem: «Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han villeder folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at mannen er skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Altså har han ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» *Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri.• Da ropte de alle som en: «Bort med ham! Gi oss Barabbas fri!» – Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord.
Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. Men de ropte tilbake: «Korsfest! Korsfest ham!» For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» Men de presset på og forlangte med høye skrik at han skulle korsfestes. Og skriket deres fikk overtaket.
Da felte Pilatus dommen; det skulle bli som de krevde. Han løslot den de ba om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overga han, så de fikk sin vilje. Så førte de ham bort. På veien grep de tak i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus.
En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die!’ Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’ og til haugene: ‘Skjul oss!’ For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?»
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. *Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»• Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!» Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!» For det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.
På Langfredag handler det først og fremst om skriftlesning, stillhet og ettertanke. Det er en stille dag. Det er ikke dagen for lange prekener. Ordet taler for seg selv, og talen er sterk. Samtidig har så mye av troen sitt utspring her, det er så mye teologi knyttet til det, og Langfredags hendelser preger kirkens liv og forkynnelse uansett tid på året. Ord og begreper som frelse, forsoning, fred med Gud og nåde for synder kan alle spores tilbake til Langfredag. Men på selve dagen er det nyttig å falle til ro med beretningen i seg sjøl.
Da blir det kanskje et paradoks å likevel komme med en betraktning. Du kan lese den eller la det være, Ordet i seg selv blir uansett viktigst.
Alle evangeliene vier mye plass til Jesu siste timer fram til korsfestelsen. Denne gang er det Lukas’ beretning vi samler oss om, fra kapittel 22,39 til kapittel 23,46. En lang tekst med mange enkeltelementer i seg. Alt for mange til å gi seg i kast med en gjennomgang av alt. Men jeg vil kommentere noen få av dem.
Den avgjørende kampen
De gikk til Oljeberget, til Getsemane hage. Det var blitt kveld. De hadde spist påskemåltid sammen, nattverden var innstiftet og forræderen var avslørt. Døden var på vent, nå skulle det først kjempes en kamp. Han hadde disiplene med seg, likevel ble han aleine i kampen, i smerten og angsten. ”Far, er det mulig så la begeret gå meg forbi”. Vi er ikke i stand til å fatte dybden og pinen i Jesu indre kamp når svetten til slutt drypper som blod. Nesten som et forvarsel om blodet som skal flyte på Golgata. Så er det avgjort, et oppdrag skal fullføres. Jakob Sande beskriver kampen i Getsemane med innlevelse og innsikt.:
Du som låg i natti seine,
sorgtung vanvørd og aleine,
skjelvande på såre kne.
Du som skåli trufast tømde
medan alle dine rømde,
stridsmann frå Getsemane.
Nå er det mørket som rår (har makten)
Det blir natt, det er mørkt. Det passer sånn sett at det er nå de kommer for å ta ham. De kunne gjort det på lyse dagen, mens han sto med folk rundt seg. Men det tålte dårlig dagens lys det de hadde fore. I ly av mørke sender overprestene og de eldste ut vaktstyrken for å ta ham. Det er mørkt i hjertene også. Jesus beskriver situasjonen ”Dette er deres time, nå er det mørket som rår”.
Det står i grell kontrast til han som virket i det åpne, som kom som lys til verden, og tenner lys i så mange menneskers liv.
Noen dager seinere, i en lys og klar morgen, står han fram på ny. Da er det lyset som rår.
Deres skrik fikk overtaket
Det som skjer videre i beretningen er Peters svik. Et viktig tema det er sagt mye om. Vi lar det hvile denne gangen.
Jesus framstilles for Rådet. Det er en farse når han kjennes skyldig.
Så bærer det til Pilatus. Det blir ingen rettergang. Ingen rettferdighet, ingen dom basert på beviser. Det er kravet fra mobben som vinner, formet som skrik om å korsfeste. Pilatus bedømmelse av uskyld drukner, skrikene får overtaket, og Pilatus abdiserer som dommer. Siste hinder er borte, nå er veien til Golgata åpen.
Men dette handler om mer enn menneskelig svik, høye skrik og dårlige avgjørelser. Til syvende og sist er det ikke det som fører Jesus i døden, men en himmelsk plan om å komme oss til redning gjennom offer og død når all vår skyld legges på han.
Kors og paradis
Jesus føres til Golgata og korsfestes sammen med to forbrytere. Det som utspiller seg mellom Jesus og den ene av forbryterne er et tydelig og vakkert bilde på frukten av Jesu offer. Livet ebber ut for dem begge. Men Jesus kors er nøkkelen til paradis. En bekjennelse og en tynn bønn om å bli husket blir besvart: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
