Skjærtorsdag – 01.04.2021
Luk 22,14-23
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.
Jeg husker så godt ungdomsårene hjemme på Sunnmøre. Det var ikke så mye kristen aktivitet på mitt lille hjemsted. Med unntak av påsken. Da var det leir. Samfunnshus, skole og kirke var full av tilreisende, kristne ungdommer fra fjern og nær. Det var sang, latter, samtaler og bønn.
Jeg ble kristen da jeg var 15 år.
Det gode leirfellesskapet og aktivitetene i kirka ble til et viktig grunnlag for min tro. Jeg kan huske forventningen flere uker i forveien. Ville jeg møte igjen de jeg var blitt kjent med i fjor? Kom det noen nye? Var det noen i bygda som ville bli frelst denne påsken? Husker at jeg systematisk ba for mennesker.
Jeg kan se for meg en stappfull kirke. På galleriet var det kanskje noen av bygdens unge som hadde funnet plass. Det var stort når noen kom til tro.
Hver dag hadde sitt eget program. Skjærtorsdag kveld var det nattverdgudstjeneste. Unge og gamle sto i rekke for å komme frem til nattverdbordet. «Dette er Jesu lekam», «Dette er Jesu blod», lød fra alteret, igjen og igjen gjennom vårkvelden. Og jeg var en av dem som Jesus hadde ofret livet sitt for. En av dem som skulle få komme som jeg var. En av dem Han hadde utvalgt og hadde bruk for. En av dem som ble møtt.
Gud var på alvor. Jeg tror ikke det var noen som gikk fra kirka uten å være berørt på en eller annen måte. Sangene og budskapet, – alt var så sterkt. Det var et åndelig nærvær som skulle få betydning for min tro og mitt livskall. Og Gud har aldri sviktet.
Mange jøder dro opp til Jerusalem for å feire påske. Av plikt, kanskje. Men jeg er sikker på at mange hadde den samme forventningen som jeg hadde til påsken, da jeg var ung.
Å feire påske var en tradisjon til minne om oppbruddet fra Egypt og som avslutning av fastetiden. Hver familie skulle ofre syndoffer og takkoffer til Gud. Det kunne være duer, lam eller en kalv. Skjærtorsdag var renselsesdagen. Folket vasket seg og tok på seg rene klær. Jesus, som var vokst opp med de jødiske tradisjonene, fulgte dem.
Fra gammelt av ble de som var bannlyst eller urene tatt til nåde på skjærtorsdag. Dette kan vi lese om i Mosebøkene.
I kristen tradisjon er det vanlig å gå til kirken og motta nattverd denne dagen. Noen går også til skriftemål, der de bekjenner sine synder og blir tilkjent syndenes forlatelse. Som en åndelig renselse.
Da Jesus dro opp til Jerusalem, og ble møtt av en stor flokk mennesker som æret ham med palmegreiner og Hosianna-rop, må det ha skapt en egen forventning hos dem som så på. Var dette kongen som de ventet på? Var han virkelig Messias?
Mange hadde hørt ham forkynne fra skriftene og noen hadde sett eller hørt om syke som var blitt friske. Det var stor forventning. Kanskje var det Jesus som skulle sette dem fri fra romernes herredømme. Det var mange som håpet det.
Jesus og disiplene skulle spise påskemåltidet sammen. I åpningstalen sier Jesus at han lengtet inderlig etter å spise påskemåltidet med disiplene sine. Han gjør det klart at dette er det siste måltidet de skal spise sammen før han skal lide. Det virker som om disiplene er på en helt annen bølgelengde enn Jesus. Det er som om de ikke forstår hva han sier, eller ikke er i stand til å ta det til seg. De småkjekler som vanlig. De er som mennesker flest. Diskuterer, konkurrerer, er redde for å ikke strekke til eller få sin del av oppmerksomheten. Jesus har et annet fokus.
Det er ikke bare forventning denne dagen. Det er en avskjed. Jesus vet hva han har i vente. Han vet at han skal bli forrådt, han vet at Peter skal fornekte ham. Likevel deler han kjærlig ut brød og vin. Oppdraget overskygger omgivelsene. Jesus skaper med dette en ny pakt mellom Gud og mennesker.
Før jødene dro fra Egypt skulle de stryke blod på dørkarmene. Nattverdsmåltidet er til minne om kraften i offergaven, Jesu legeme og blod. Jesu blod gir oss seier mot den onde. (Åp. 12.11). Det å gå til nattverd har gitt håp til mange.
Ingen andre steder er paktfellesskapet så tydelig som i nattverden. Det er mange som savner nattverdfellesskapet nå i «koronatiden».
Hva gjør vi når menighetsfellesskapet blir tatt fra oss? Vi må huske å ta vare på hverandre. Hvorfor ikke dele nattverden hjemme når vi møtes, eller alene sammen med Jesus?
Jeg ber om at dere alle blir bevart i troen på Jesus Kristus, vår Herre.
AMEN
