2 søndag i fastetiden – 28.02.2021
Luk 7,36-50
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Denne hendelsen viser oss hvor totalt annerledes Jesus er i forhold til vår naturlige tenkning. En syndefull kvinne kommer inn i et fint selskap. Ubedt. Upassende.- Svært pinlig -. Jesus er der. Kvinnen væter føttene hans med tårene sine, tørker dem med håret sitt og salver dem med kostbar salve hun antagelig har kjøpt for penger hun har tjent på sitt horeliv.
Simon, verten, blir overbevist om at Jesus umulig kan være en profet, når han ikke avviser denne avskyelige kvinnen som alle visste levde i sterk strid med Guds vilje. Men Jesus leste tankene hans. Jesus sier: «Simon, jeg har noe å si deg».
Så forteller Jesus om en merkelig pengeutlåner som hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham ti ganger så mye som den andre. Siden de ikke hadde noe å betale tilbake med, etterga pengeutlåneren dem begge den gjelden de hadde. Så spør Jesus Simon: «Hvem vil elske ham mest?» Svaret er innlysende og Simon må si det: «Jeg antar, den han ettergav mest.» Dermed har Jesus – og – underlig nok, på en måte – den syndefulle kvinnen, bragt en helt ny og avgjørende dimensjon inn i begrepsverdenen. Og det stopper ikke med dette. Jesus skryter av denne lastefulle kvinnens gjerninger mot ham, mens han derimot anklager fariseeren for litt av hvert. Dette begrunner han svært overbevisende i v.47 slik: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.»
Takknemlighetskjærlighet
Jesus får her fremhevet på en mesterlig måte at hun som får sine mange synder tilgitt, kommer til å elske ham som tilgir henne – på grunn av denne tilgivelsen!! Jeg kan ikke forstå annet enn at denne kvinnen på et eller annet tidspunkt tidligere hadde hørt Jesus tale om at han virkelig er Guds Sønn, som er kommet ned til vår arme jord for å sone all verdens synd. Så hadde hun fattet tillit til dette for sin egen del, tross hennes mange og store synder, og ikke bare det, nå ville hun takke ham for det, koste hva det koste ville! Denne takknemlighetskjærligheten manglet fullstendig hos Simon. Han var ikke opptatt av sine egne synder, men andres. Han hadde lite behov for tilgivelse, derfor elsket han lite.
Hva med oss?
Har vi sett og forstått at vi er fortapte syndere? Eller trøster vi oss med å sammenligne oss med andre? Kanskje det er «lettere» for dem som er falt dypt å se sin fortapte stilling? Har vi andre blitt for overfladiske, mon tro?
Min oldemor, småbrukerkone i Rollag i Numedal, kjempet svært på dødsleiet med at hun følte seg så syndig. Alt var svart for henne. Ei troende nabokone ble tilkalt. Hun fikk fortalt min oldemor at det var jo nettopp for hennes synder at Jesus døde. Da gikk det et lys opp for oldemor, og hun ropte ut: «Da må det bli for hans skyld, da!» «Ja, nettopp det», svarte nabokona.
Det som Jesus har ordnet ved sin soningsdød for alle våre synder på Golgata kors, det gjelder alle mennesker, også deg og meg, slik at «alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» Joh.1,12.
På denne måten – og bare på denne måten – kan svarte syndere bli frikjent og møte Den Hellige Gud!
