Vi skulle flytte til nytt hus og hadde stablet det siste inn i bilen sammen med barna. Huset var vasket ned. To dager senere skulle vi på en etterlengtet bilferie. Klokken var 1 om natten og det regnet. Vi satte oss inn i bilen og vred om nøkkelen. Det skjedde ingenting. Etter å ha prøvd alt, dro vi svært skuffet ut madrasser, tepper og barna for å sove i det gamle huset. Det så mørkt ut for bilferien.
Den natten sutret min mann til Gud, som et lite barn: “Jeg vil ha en Toyota Previa!” Neste dag hadde vi fått kontakt med min manns onkel som hadde avlyst sin bilferie, og fortalt at vi kunne få låne hans bil i en måned. Til min manns store overraskelse kom han kjørende nettopp med en Toyota Previa. Min mann ble målløs.
Noen få år senere valgte en familie å gi sin gamle Toyota Previa til oss som gave da vi igjen sto uten bil. Da kom vi til å huske på min manns sutring, og vi takket Gud på ny.
“Jeg roper høyt til Herren. Jeg ber til Herren om nåde. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.” (Salme 142,2-3)
Mary Anette Skaaheim
