Til alle tider har kjempende kristne på en spesiell måte trykket Peter til sitt bryst. Ganske enkelt fordi det har vært så lett å kjenne seg igjen i ham. Peter var så menneskelig, med feil og mangler i hopetall. Allikevel kunne Jesus bruke ham. Det gir håp.
Gang på gang avsløres Peters bristende karakter. Han skrøt: “Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.” (Mark 14:29) Han var aggressiv: Simon Peter hadde et sverd, og nå trakk han sverdet, hogg etter øversteprestens tjener og kuttet det høyre øret av ham. (Joh 18:10) Han sviktet: Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: “Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time? (Mark.14:37) Og sviktet igjen: Men han gav seg til å banne og sverge: “Jeg kjenner ikke den mannen dere snakker om.” (Mark.14,71)
Tenk at denne mannen ble satt til leder i disippelflokken: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. (Matt.16,18) Etter sin oppstandelse ba Jesus Peter om en trefoldig bekreftelse på hans kjærlighet til sin mester. Ikke noe av det som før hadde skjedd kunne diskvalifisere Peter for Peter elsket Jesus: du vet at jeg har deg kjær (Joh.21,17)
Like mye som evangeliene viser oss Peters sanne ansikt, så viser det oss enda mer hvem Jesus er. For Jesus så i Peter klippen før han ble en klippe. Slik ser Jesus uante muligheter i deg. Når Jesus kunne omskape en enkel fisker fra Galilea til å bli hyrde for den første menighet, skulle han ikke da også kunne bruke deg til storverk?
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
