Det store skillet i kristenheten

Bots og bønnedag 27. oktober 2019

Luk15,11-32

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

En lignelse om det store skillet i kristenheten.

Vi hører om en far og hans to sønner. Den ene fikk med seg arven og drog hjemmefra. Han rotet bort alt sammen i et utsvevende liv. Da, når han var blakk og langt hjemmefra, fikk han seg jobb som grisepasser. For jødene var grisen et urent dyr, så noe simplere jobb enn grisepassing kunne knapt tenkes.

Sønnen satt i grisebingen, ribbet for alt – i søle og elendighet – hjemløs – alene – ruinert – og med en sjølforskyldt svart samvittighet. Han «kom til seg selv», v.17, der i grisebingen, Hva menes med det? Ser vi i v.19 tyder det på at det må ha noe med det å gjøre at han sier til faren sin: « Jeg er ikke verdig lenger til å være din sønn».(Norsk Bibels oversettelse) Han innså, han erkjente sin uverdighet.

Komme til seg selv

Er det en nyttig tilstand å komme i? Er det nyttig å komme til sannhets erkjennelse om seg selv? For noenlunde velfungerende samfunnsborgere virker det ganske fjernt å tenke slik, for ikke å snakke om å bli sidestilt med denne sønnen. Direkte motbydelig! Svært mange vender Gud ryggen på grunn av Bibelens tale om synd. Ikke minst fordi de syndene som i våre egne øyne er bagatellmessige, de burde nå vel Gud se mellom fingrene med. Vi gjør så godt vi kan, Gud kan vel ikke forlange noe mer? Jo, Gud forlanger mer. Han forlanger fullkommen renhet og hellighet av oss.

Ingen avvisning

Hvordan går det så med denne sønnen som har sløst bort alt han hadde fått av faren og brukt det på synd og skam? Han som har skeiet så totalt ut, hva skjer med ham når han bestemmer seg for å gå den ydmykende veien hjem? Det skjer noe menneskelig sett utrolig! Ingen avvisning, ingen bebreidende ord. Faren har åpenbart håpet og ventet. Han får øye på ham langt borte. Og han reagerer med grenseløs barmhjertighet og overstrømmende glede. Gjøkalven slaktes og det blir fest på høyeste nivå! Han blir – fullstendig ufortjent – gjenstand for guddommelig hjertelag. Han får den dyreste festdrakten, ring og sko (dette tror jeg er symboler for Kristi rettferdighetsdrakt), og blir dermed mottatt som et elsket og etterlengtet barn!

Hjemme, men likevel borte.

Den andre sønnen, den tilsynelatende rettferdige og verdige, han er hjemme, men likevel borte. I det ytre har han vært eksemplarisk, og det vet han selv. Men i virkeligheten har han vært en like stor egoist som broren. Det skjønner han ikke. Han er av dem som ikke har behov for frelse. Farens kjærlighet til den fortapte og gleden over å få ham tilbake, kjenner han heller ingenting av.

Skillet

Skillet mellom de som ser sin egen fortapthet og de som er tilfreds med sin egen kristendom går midt igjennom menigheten. Vi trenger sannelig å be med Salmisten: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte. Prøv meg, og se om jeg er på fortapelsens vei og led meg på evighetens vei!». Den bortkomne sønnen fant ut at han selv var uverdig til å være sønn av sin far. Hva med meg og deg? Har vi oppdaget vår uverdighet? Da kan vi be Herren om å få tilregnet oss Hans verdighet. Les gjerne hele Rom.4.kap. For i Guds øyne er det bare en som er verdig: «Verdig er Lammet, som ble slaktet» Åp.5,12.