Mark. 16,1-8
Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.
Frykten kom før gleden til kvinnene som fant graven tom og fikk høre engleord om at Jesus var oppstanden. De kom for å salve en død, og var helt uforberedt på det som møtte dem. Trolig hadde også de hørt – direkte eller gjenfortalt – at Jesus hadde sagt underlige ord om at han skulle slås i hjel og gjenoppstå. Men det hadde ikke gått inn.
Teksten på Påskenatt er en oppstandelsestekst, en parallelltekst til teksten på Påskedag (Luk 24,1-9). Det var på 100-tallet kirken begynte å feire den årlige påskefest. Fram til da var hver søndag – den første dag i uken – dagen hvor en ukentlig feiret at Jesus vant over døden og gir liv og håp til verden. I den eldste kirke var påskenatt kirkeårets høydepunkt, den akse som kirkeåret dreide seg om. Her fant dåpen sted, og dåpslyset ble tent. En underlig praksis i våre øyne. Men kanskje ikke så underlig likevel, når vi ser for oss hvordan påskenatt understreker det som skjer i dåpen: Vi dør og oppstår med Jesus (Rom 6,4). Rundt om i verden er det fortsatt mange kirker hvor påskenattsgudstjenesten er påskehøytidens sentrum.
Vi vet at frykten snart ble vendt til glede for kvinnene som i grålysningen kom til Jesu grav. Men på vei til graven er det sorgen som fyller sinnet, sammen med alle spørsmålene om hvorfor det måtte ende slik med ham som de og mange hadde satt sitt håp til. Bekymringen for hvordan de skulle klare å skyve gravsteinen til side, bar de også med seg. Vi, som kjemmer historien så godt, må gjerne gjøre et forsøk på å forstå hvordan opplevelsen må ha vært for dem som fant steinen rullet til side og graven åpnet og tom. At Jesus var oppstått, var neppe en mulighet de så for seg. At en hvitkledd mann forteller dem at det er nettopp dette som har skjedd, skaper frykt – i første omgang.
Markus er alene om å ha med ordene « . . . . og til Peter» når mannen ber kvinnene fortelle disiplene hva som er skjedd. Peter hadde sterkest av alle protestert mot Jesu forvarsel om at han skulle dø. Og Peter hadde tre ganger nektet for at han kjente Jesus, da Jesus var til forhør hos øverstepresten. Nå blir han som grått bittert over sitt svik og nederlag, nevnt særlig blant dem som skulle få vite at hans mester og herre hadde seiret over døden. Mange av oss har kjent trøst i at nettopp Peter blir nevnt når det største av elle budskap skal fortelles til dem som hadde så mye å be om tilgivelse for.
Påskenatt er stedet for undringens glede.
