Matt 17,1-9
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»
Det er ikke alle gitt, men noen. Bare det er en ubehagelig tanke i vår «alle manns verden», men slik er det. Det var de fire, Peter, Jakob, Johannes og Jesus. Det var ikke noe nytt. Det er tydelig at Jesus hadde et ekstra nært forhold til dem, det var akseptert, det var en del av strategien. Jesus tenker innenfra og utover, ringer i vannet. Slik har det alltid vært, det var bare èn Moses, bare èn Elia. Hvorfor ikke la alle 12 få oppleve dette synet? Hvorfor viser du deg ikke for folket, hvorfor bare oss, spurte disiplene en gang. Og vi kunne vel føye til, «hvorfor skriver du ikke på himmelen Gud»? Kunne det ha blitt tolket i alle retninger? Sikkert. Er det slik at noen må se, og vite hva de har sett, for at siden alle, eller så mange som mulig, skal få se? At det rett og slett må gå i dybden med «få», for at det skal kunne nå ut til alle. At i denne fasen er kvalitet viktigere enn kvantitet? Jeg tror det. I hvert fall, Jesu strategi, tross forfølgelse og motstand, bar frukt. Når den siste boken i NT skrives, på første halvdel av 90-tallet, blir det sannsynligvis 200 nye kristne pr. dag.
Det er også til ettertanke at dette skulle det ties om. Hvorfor? Jeg tror vi aner av nær og videre sammenheng at det er for å sikre veien til en annen opphøyelse, opphøyelsen på korset.
Her i det helt alminnelige skjer det. Det var ingen bakgrunnsmusikk og dempet belysning, ingen sene og røyk, ingen lukkede rom, ingen sakral stemning. De hadde iakttatt hverandres ganglag oppover stien mot fjelltoppen, sett på naturen, hørt fuglesangen, kjent på vinddraget, og så plutselig var alt annerledes. Den himmelske verden var i siderommet, bak den usynlige løvtynne veggen. Her var Moses, Elias og Sønnen, og Gud! Her er skyen av vitner! Her er Han som er den samme, i går og i dag. Det er fler enn vi aner som har hatt en slik «nær den himmelske verden opplevelse». Peter hadde det også siden, på taket mens han ba, da dalte duken ned og røsten lød. Paulus hadde det på dramatisk vis utenfor Damaskus, og siden en gang, lenge etter, var han rykket inn i den «tredje himmel». Men mange fler har hatt en slik en opplevelse av at de var ved en grense, de så og hørte. Og det fikk konsekvenser, som for en Hauge bak plogen. Peter skriver om akkurat dette i sitt andre brev, «det var ikke eventyr, vi så, vi hørte». Og han fortsetter, «desto fastere står det profetiske ord». Det er altså ikke slik at opplevelsen nedgraderer, eller overflødig gjør «Ordet». Moses og Elia hadde vært autoriteter for disiplene også før dette, men enda mere nå, etter dette. Jesus står i en sammenheng. Siden forklarer han Skriftene, Moses og profetene, her er ingen motsetning, «de vitner om meg». Her er en side ved opplevelsen, erfaringen, som vi trenger, «så var altså Bibelen sann!» Det går an å granske skriftene, men ikke kjenne Guds kraft. Da farer en vill. For Guds rike består ikke i ord, ikke i tanker, talekunst, teorier, men i kraft. Den himmelske verden er virkelighet.
Her er en sammenheng, Moses, Elia, Jesus, og her er en stigning. Her er Sønnen, den elskede, han vi framfor noen må høre på. Han som skal gjøre en gjerning, som ingen andre kan gjøre, og som ingen kommer utenom, selv ikke Moses og Elia. Ikke du, ikke jeg.
Den korsfestede Messias stemte overhode ikke med jødenes bilde av Messias, og det ble brukt mot de kristne. Men Peter, og etter hvert alle de 12, hadde også sett den herlige, opphøyde kongen, og ikke minst den oppstandne. Vi vil tro at denne opplevelsen er en viktig milepæl på veien mot bekjennelsen av hvem Jesus virkelig var. I NT møter vi «de førstes» vitnesbyrd og tro, det har sinn grunn i at den himmelske verden hadde berørt deres liv, det kalles åpenbaring. Det er et brudd med tidens tanke. Evigheten har berørt tiden! Et enormt «sprang». De siste 2000 år i tiden er bare blåbær i forhold. «La det ord dere hørte fra begynnelsen bli i dere».
