Luk 8,4-15
Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:
«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»
Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal
se, men ikke se,
og høre, men ikke forstå.
Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.
Egentlig er den berømte liknelsen om såmannen lett å forstå. Guds Ord sås i verden. Det mottas forskjellig, for menneskenes situasjon og innstilling er forskjellig. Ordet bærer frukt, i form av tro og nytt liv, der det blir tatt imot, forstått og tatt vare på. Men Ordet må sås, for selv i den gode hjertejord gror ingen ting av seg selv. Budskapet som skaper nytt liv hos oss kommer utenfra, vi visste det ikke fra før, det oppsto ikke i våre hjerter.
De tre kategorier mennesker som Ordet ikke bærer frukt hos er blant forkynnelsens tilhørere gjennom alle tider.
Det distraherte «veimennesket» er lett gjenkjennelig i vår mediatid, der det vrimler av himmelens fugler som vil snappe sannheten fra oss. En må nesten bli syk, før en kan bli virkelig stille, før en kan høre Guds stemme. Men himmelens fugler er noe mer enn «flimmeret» og støyen, her er en dypere åndelig dimensjon. Her er en åndsmakt som frister, «ikke ta dette så fryktelig seriøst», eller som byr på alternative sannheter (løgner).
«Steingrunnmennesket», har ingen rot, sier Jesus. De lar seg lett begeistre. Jesus møtte dem, de flokket seg rundt ham, og ville gjøre ham til konge. Men de ble ikke med til Golgata, skuffelsen tok dem, og de vendte seg fra ham. Kirke og misjon har sett mange slike. «Er ikke Jesus kommet for å gjøre oss lykkelig?»
«Tornebuskmennesket» kjenner vel de fleste seg igjen i? Hva kan vel ikke skje gjennom livet? Bekymringer, rikdom og nytelser, vi forstår det umiddelbart, for slik er jo live? De hadde ikke tid lenger, de fikk andre interesser, en må jo bruke det når en først har fått det? Det er nesten skummelt hvor lett det lar seg anvende på vår egen tid, og inn i våre egne liv. De hadde hørt, det var begynt å gro, men det ble aldri fullmoden frukt.
«Den gode jords mennesker» gir Ordet rom i sitt liv. For dem er det også utfordrende, men de må likevel grunne på det, tar vare på det, og prøve å forstå det. Da bærer Ordet frukt, faktisk over all forventning. Dette er parallelt til Jesu ord i Johannes 15,5, «den som blir i meg, bærer mye frukt». Kanskje er dette den enkle og sanne erkjennelse hos «den gode jords mennesker»: Herre, i min hjertejord gror det ikke noe om ikke du legger ditt såkorn der!?
Her er det gode budskapet til alle som går på talerstolen, eller vitner for sin nabo, sin venn, forkynn Ordet, så bærer det frukt, masse, i alle fall hos noen. Utfordringen er samtidig til forkynneren: Er det virkelig Ordet du forkynner? Er det det budskapet som har kommet til oss utenfra, ordet om Jesus, om korset, om å vende om, om nåden? Forkynner vi et annet, mer tilpasset, et mer forståelig ord, kan vi saktens få lyttende ører, begeistrede heiarop, positive, men akk så opptatte mennesker, men det blir ikke frukt. Vi har ikke sådd såkornet, Ordet.
Her nærmer vi oss en krevende side ved denne teksten. Den enkle jordbruksliknelsen kunne nesten alle nikke gjenkjennende til, det var deres dagligliv, de forsto den. Men de forsto den egentlig ikke. For hvem var det Jesus talte om? Det var om dem selv og hans disipler. Det er som om Jesus vet på forhånd hva slags hjertejord det er han sår i. Han vet at det sås langs veien, på steingrunn, blant torner. Han vet at det vil ikke bære frukt der, likevel gjør han det. Gudsrikets hemmeligheter får likevel ikke disse kjenne til, de forblir uforstående til hva som skjer. Forklaringen blir gitt til de som vil høre og ta vare på Ordet. De får se «tegningen», for de som har, skal få. Kanskje skulle det ikke brukes så mye forklaring overfor de som ikke vil forstå? Kanskje desto mer på de som gjerne vil? Jeg tror det siste var Jesu strategi.
Men vi vet ikke på forhånd hvor det vil spire og gro. Vi kan virkelig bli overrasket. Selv på steingrunn kan det være en liten dyp kløft, der ordet får feste. Så så Ordet! En dag skal det høstes med glede.
