Joh 1,1-14
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
ORDET BLE MENNESKE
Både GT og NT begynner med ordene «I begynnelsen ….». I 1.Mosbebok handler det om begynnelsen av alt det skapte. I vår tekst handler det om en ny begynnelse som står i et helt bestemt forhold til den første begynnelse. Det Gud begynte da han skapte alle ting, videreføres og sluttføres gjennom det han nå skal fortelle. Mellom den første skapelse og det Johannes nå vil fortelle har det skjedd et fall i synd som førte det skapte bort fra det som det var bestemt til. Derfor måtte det også komme en ny begynnelse. Det som synden hadde medført måtte forløses for at skapelsens hensikt kunne realiseres.
Ordet (logos) introduserer ham som hele evangeliet handler om. Johannes vil med dette utrykket få frem hva som ligger i Jesu person og gjerning. Ordet som er Jesus, er identisk med Gud selv, den evige Gud. «Jeg og Far er ett» sier Jesus i Joh.10,30. Gud satte tidsløpet i gang. Da dette skjedde var allerede Ordet der. Ordet (Jesus) er forut for det skapte. Jesus er den som skaper. Ingen ting som eksisterer er blitt til uten ved ham. Alt dreier som om ham. Salmisten uttrykker det slik i Sal 104,24 «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du bærer fram».
I vers 4 møter vi to avgjørende begreper i evangeliet. Liv og lys. Gud er den levende Gud og han er kilde til alt liv. Han er den suveren herre over alt liv og han kan forvalte det som han selv vil. Vårt liv skulle være en speiling av hans vilje. Måten vi lever på får følger for vårt forhold til Gud. 5 Mos 30,15-16 «Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde. 16 Gjør du som jeg pålegger deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i landet du går inn i og legger under deg». Dette var Guds tale til Israel, Guds utvalgte folk.
Døperen Johannes stod frem og kalte til omvendelse. Livet til Guds utvalgte folk var ikke i pakt med Guds vilje. Johannes skulle peke på ham som kunne løse konflikten mellom Gud og menneske. Han som sa om seg selv at han var «verdens lys» skulle skinne i mørket for å formidle det lys som alle mennesker trenger. Som i skapelsens morgen da lyset ble tent stiger et nytt lys frem som skal kaste et lys over menneskets tilværelse. Lysets skinner i mørket, det er lysets natur! Dersom det slutter å skinne, slutter det å være lys. Dette er sannheten om Jesus. Han er det sanne lys som alltid skinner. Mennesket lever i mørke og ønsker å stenger det sanne lys ute. Det må et under til. Jesus sier til deg og meg som han sa til Nikodemus i Joh 3,3 «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» . Jesus kom med den fullkomne sannhetsåpenbaring og rekker den til oss gjennom sitt ord (Bibelen). Der viser han oss sannheten om Gud og mennesket. Da blir vi stående som skyldige, men i erkjennelse av dette rekker Gud sin nåde ut til oss som tar vår tilflukt til han som er Ordet. Underet skjer. Han har betalt alt.
