Salme 38,10-16
Herre, du kjenner min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg. Hjertet hamrer, kraften svikter, selv lyset i øynene har forlatt meg. Venner og de som står meg nær, holder seg borte fra min plage, mine nærmeste holder seg på avstand. De som står meg etter livet, setter snarer for meg. De som vil meg vondt, snakker om å skade meg, de grunner dagen lang på svik. Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, jeg er lik en stum som ikke åpner munnen. Jeg er lik en mann som ikke hører og ikke har svar i sin munn. Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.
Sammenhengen
Vi er kommet langt ut i kirkeåret, og det nærmer seg slutten på treenighetstiden. Vi er oss hele tiden bevisst at vi bekjenner troen på en treenig Gud: Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Vi vet at vi er hos Gud, midt i alt som hender. Og vi vet at vi som troende er «merket med seglet: Den Hellige Ånd som var lovet oss» (Ef 1,13). Derfor er vi ikke alene på vår vandring. Men vi er også smertelig klar over at vi er i verden, en verden så tvers igjennom preget av syndefallet og alle fallets konsekvenser.
Innholdet
Salme 38 er klar i sin bekjennelse til Gud – midt i all den nød og smerte som den beskriver. Derfor er salmen en bekjennelsessalme. Men den er enda tydeligere en klagesalme. Professor Claus Westermann regner salme 38 med til en stor gruppe som han kaller «Klagpsalm des Einzelnen”, Den enkeltes klagesalme. Et typisk trekk ved den enkeltes klagesalme er at den gir rom for både intens klage og samtidig en like sterk bekjennelse til Gud. Typisk er salme 22, som Jesus roper ut på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det forundrer kanskje at salme 23 hører med til denne gruppen salmer? Men tenker vi etter, vet vi at også salme 23 har plass for både nøden, «like foran mine fiender», og den dype tilliten til Gud, «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe».
Når vi leser salme 38, vil nok mange kjenne seg igjen i beskrivelsen av både sykdommen og forlattheten. Er tilliten til Gud like gjenkjennelig? Kanskje ikke, og verken vi selv eller andre har rett til å bebreide oss når vi kjenner det som om Gud har forlatt oss. Smerteboken fremfor noen, Jobs bok, har i sjelesørgerisk omsorg gitt rom for også denne delen av vår virkelighet: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!» (Job 35,14)
Min lengsel
Salmisten er forvisset om at Herren kjenner situasjonen til den som ber, både sykdommen og smerten og menneskene som svikter. Kanskje er en situasjon med svik fra andre mennesker minst like tung å bære som tærende sykdom. Det er en erfaring salme 55,13-15 setter tydelige ord på: «Var det en fiende som hånte meg, kunne jeg tåle det… Men det var du, min like, min gode venn og kjenning, vi som snakket fortrolig sammen…» Det er nesten så vi hører disse ordene klinge med når vi leser 38,13: «De som vil meg vondt, snakker om å skade meg…» Men midt i smerten, enten den nå skyldes sykdom eller svik, strekker salmistens lengsel seg mot Herren: «Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.»
Finnes det svar?
For noen år siden lå jeg på sykehus med et ferskt hjerteinfarkt. Jeg skjønte at det ikke var tidspunktet for å planlegge fremtiden, men andre tanker fikk desto større plass. Bl.a. fikk jeg min kone til å ta med en gammel sangbok der det sto en tekst jeg gjerne ville se nærmere på. Jeg endte med å gjendikte teksten og la frimodig inn noen av mine egne tanker i en uavklart sykdomssituasjon. Kanskje teksten kan være til litt trøst og oppmuntring for deg?
Se, Herren selv nå sitter for å smelte
det sølv som er for ham så dyrebart.
For bare når han slik får lutret malmet,
kan sølvet speile Herrens bilde klart.
Det er så mye slagg gjemt i metallet,
så mye av oss selv som vi har kjær.
Det må tas bort, i digelen bli smeltet
før Mesteren sitt navn kan skrive der.
Men ikke frykt når du skal inn i ilden,
han holder deg i sine hender fast.
Hans kjærlighet er full av hellig omsorg,
det var for deg hans eget hjerte brast.
Han er hos deg i lidelsenes smerte
og renser deg i prøvelsenes ild.
Den plan han har med deg, vil han utføre
så du kan bli til nettopp det han vil.
Han sliper edelstenen til dens indre
kan speile solens klare stråleglans.
Kan det vel undre at du kjenner filen
når du blir formet etter planen hans?
Så lenge vi er her i denne verden,
ses alt i livet stykkevis og delt.
Men når vi kommer hjem til Herrens himmel,
da får vi se det fullkomment og helt.
Da får vi også svar på alle hvorfor
som smerten fødte mens han dannet oss.
Da vendes gråten her til fryd og jubel,
vår sang skal lyde som en mektig foss.
Da skal vi prise Gud i evigheter
og tilbe ham, for bare han er stor.
Da skal vi se at gleden i Guds himmel
var verd de prøvelser vi fikk på jord.
Da skal du, barn, som nå står midt i prøven,
få takke ham som gjorde allting vel.
Og tårene, som dine kinn nå væter,
skal da bli tørket bort av Herren selv.
Så ligg da stille, sjel, i mesterhånden
om du i dag er full av hjertesår.
For gjennom smerten verket som han virker,
med Herrens plan alt større likhet får.
Fred Riktor, Aker Sykehus oktober/november 1983
(Sangen er fritt gjendiktet og viderediktet etter LH i «Toner från det inre lifvets värld» v/Henrik Schager, Sthlm 1925)
Velsignet fortsatt treenighetstid – med frimodighet til å be både for deg selv og for andre om at Gud både er i prøvelsen og at han kan sette fri fra den.
