Markus 12, 28-34
En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
Martin Luther har sagt det ganske treffende slik: «For meg er to ting uforståelig. For det første Guds uforanderlige kjærlighet til oss menneskene på tross av deres utakknemlighet. For det andre menneskenes utakknemlighet mot Gud på tross av hans uforanderlige kjærlighet.» Dette er aktuelle og takkevekkende ord i lys av søndagens tekst og kjærlighet. På spørsmål fra den skriftlærde om hva som er det første bud, så starter Jesus med den grunnleggende bekjennelsen, «Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er èn.» Budet som svarer til denne bekjennelsen kunne ha lydt: Og du skal tro på ham!
Men i denne sammenheng har spørsmålet også etisk betydning, derfor svarer Jesus som han gjør. At du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, hele ditt sinn og all kraft, understreker at budet gjelder hele personligheten med alle evner og krefter. I nytestamentlig tid bekjente apostlene og de første kristne troen på Jesus som Messias, Guds sønn. Den eldste formulerte trosbekjennelse vi finner lyder: Jesus er Herre! Kjærlighetsbudet har høyeste aktualitet i vår tid. Livet og hverdagen gir oss så mange eksempler på at det er vanskelig å elske. Det er langt enklere å være egenkjærlig. Og veldig vanskelig er det å elske sin neste som seg selv. Kjærligheten må vise seg konkret og håndgripelig, eller blir det lett fine talemåter.
Det er fint å oppleve sann og ekte kjærlighet, som elsker, tilgir og gir. Robert Browning har uttalt: “Tar vi kjærligheten vekk, blir vår jord en grav.” Budet om kjærlighet står sentralt i Guds ord, og i nøye sammenheng med Guds kjærlighet som må virke i oss. «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.» 1. Johannes brev 4,7. Kjærlighet til Gud og min neste hører uløselig sammen. Hat, uvennskap og ufred er som sand i livets maskineri, kjærlighet er olje. Ekte og sann kjærlighet må gis større plass og bedre vilkår, slik at fellesskap og nærmiljøer kan preges av varme, omsorg, omtanke og hjelpsomhet. «Kjærlighet fra Gud er det store bud, er det eneste jeg vet. Bli i kjærlighet og du har Guds fred, for Gud selv er kjærlighet». (Schjørring)
