5. søndag i påsketiden

Joh 17,6-11

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
    Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.

”Jesus ber for alle sine” er overskriften over kap 17 i Johannes-evangeliet. Det gjorde han, ifølge evangelisten, den siste kvelden han og disiplene var samlet før veien gikk til kors og død, og oppstandelse. Og det gjør han stadig, når han nå sitter ved Faderens høyre hånd, iflg Rom 8,34 og Hebr 7,25. Jesus lover å være med oss alle dager, det betyr blant annet at han ber for oss. Så er det første gode melding til oss denne søndagen: Vår Herre Jesus Kristus ber for oss!

I disse versene ser vi at bønn er fellesskap og hvile. Jesus ber for alle sine, men han er også Sønnen som tar imot alt fra sin Far i himmelen. I bønnen ser ikke Jesus bare utover mot sine venner, og deres ve og vel, han ser også oppover, og finner seg selv i sin Fars blikk. Dette er en viktig side av bønnen – bevisstheten om møtet med Gud, og muligheten for å hvile i Guds kjærlige blikk.

Hva er det så Jesus ber om, når han ber for disiplene sine? To ting legger vi merke til:

1. Om at vi skal bevares i Guds navn. Guds navn er et navn, men mer enn det: Det er en virkelighet. Guds navn åpner en verden for oss, en verden som er fylt kjærlighet og nåde, glede og fred. Dette er det Jesus vil at vi skal leve i når han ber om at vi skal bli bevart i Guds navn. Det samsvarer også med bønnen vi ber i Fadervår: La ditt navn holdes hellig. Guds navn er som Gud selv er: Hellig. I Fadervår ber vi om at Guds navn må fortsette å være hellig for oss, ja bli det enda mer. Og Jesus ber om at vi skal bli bevart i dette navnet.

Å bli bevart i Guds navn betyr et vern. Jesus skal snar tilbake til himmelen, mens disiplene skal bli i denne verden, en verden der godhet og ondskap lever side om side. Når Guds navn blir en virkelighet for oss, da ser vi lettere hva som er rett og sant og godt og hva som ikke er det, og vi oppmuntres til å velge det rette. Og Jesus ber hele tiden for oss, han reiser oss opp når vi ikke lykkes, han er veien vi kan gå på, så vi finner frem til Farshuset i himmelen.

2. Jesus ber om at disiplene må være ett, at de må holde sammen. De må ikke være like, eller tenke eller mene likt om alle ting, eller ha samme smak. Vi er skapt til fellesskap, og slik er det fordi Gud er fellesskap, ”- så de kan være ett, slik som vi er ett.” Gud er én og samtidig er Gud tre, slik vi sier det i trosbekjennelsen, Gud selv er fellesskap. Når vi holder sammen, viser vi hverandre og verden omkring oss at Gud er fellesskap.

Fellesskap er viktig og vanskelig – vi minnes stadig om begge deler. Troen er ikke bare en privatsak, slik man ofte sier det hos oss, troen er fellesskap, vi trenger noen å tro sammen med. Vi trenger å høre til i en menighet eller forsamling. Et fellesskap som lever i den treenige Guds navn, der vil Jesus at vi skal være, og leve ut troen og håpet og kjærligheten.