Gi meg Jesus, bare Jesus…. Jeg nynner på en sang jeg egentlig ikke kan så godt… Kanskje synger jeg både melodi og tekst feil også, for det jeg vet. Men det er egentlig en bønn jeg holder på med. Om og om igjen; gi meg Jesus, bare Jesus… Jeg merker at jeg fylles med Jesus, så jeg fortsetter. Det er ingen vits i å undersøke om dette ble riktig eller ikke… Nå handler det ikke først og fremst om å synge, men om å hengi seg til Herren. I en tilstand av hengivelse, meditasjon og tilbedelse og glede blir navnet Jesus den sterkeste bønnen for meg her og nå, ja, veldig ofte.
Hva ber jeg om? Jeg ber om nærværet av Herren Jesus… Den dypeste relasjonen, der det ikke behøves mer enn ett ord, et navn.
Jesus.
Han er min venn, min forløser og frelser, og den som styrker meg.
Han Er.
Livet vant, dets navn er Jesus. Halleluja.
Han var død, men se han lever. Halleluja. Dødens porter åpner han, Halleluja. Viser vei til livets land. Halleluja …
Jeg stopper å synge. Der sang jeg visst igjen.. Ja, kan sang være bønn? Og lovsang kan være bønn også? Bønn og lovsang henger sammen. De trenger hverandre. Sangene har så mye håp i seg, som bønnen trenger. Bønnen skal jo også be for så mye som iblant kan være tungt og umulig. Uten gleden i bønnen, vil den dø, stilne. Jeg trenger håpet, gleden og livet, og da synger jeg. Synger og løftes opp, så gleder og lengsler vokser seg nærmere Ham jeg ber til.
Jeg løfter opp til Gud min sang…. Noen sanger forteller bibelske fortellinger, og samtidig som de fryder med poetisk kvalitet, er de også til ære for Herren og opphøyer Ham. Og samtidig som de formidler, oppleves de som hellige rom, fulle av visdom og forkynnelse og velsignelse, trøst og glede… For en evne å kunne skrive slik? Ja, det var ikke Landstad jeg skulle opphøye. Men for en sang! Og så glad den er! En sang for glede i bønnene. Nå er bønnen min løftet opp, akkurat der den får det den trenger… Å Jesus!
Om jeg ikke direkte løfter hender, for jeg holder dem jo tett inntil tastaturet, så er min ånd løftet opp, og jeg kjenner at navnet Jesus fyller hele meg, og det blir lettere å puste, lettere å tenke og lettere å glede seg, lettere å lene seg inntil Ham. Fortell med jubelrop, la det høres, bring det ut til jordens ende. Si: Herren har løst ut sin tjener Jakob. Jesaja 48.20
Ja , slik er det å bære Hans navn inni seg, både i det stille ropet, i en sorgens stund, og i dagene med jubel. Alltid vil jeg bære navnet Hans med meg, alltid vil det stilne mine lengsler, og jeg får igjen behov for å be – Gi meg Jesus, bare Jesus.
