En liten bemerkning: Det er ingen ting i denne teksten som knytter den spesielt til samefolket eller den dagen de siden 1993 har feiret som samefolkets dag. Selvfølgelig har mange samer svært god greie på fiske og fiskefangst, men det er det også mange andre som har. Jeg tenker at i møte med denne teksten stiller samefolket og alle andre like undrende og forventningsfulle i møte med den kullilden som vi ser ulmer der inne på stranden og mannen vi ser konturene av der ved ilden.
Joh 21,9-13
Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
Hvorfor har Johannes tatt med disse versene – og for så vidt hele kapittel 21? Egentlig har han jo avsluttet sitt evangelium med disse ordene i 20,31: «Men disse (tegnene) er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» Disiplene hadde jo for lengst møtt den oppstandne og var overbevist om at han levde, at han hadde seiret over død og grav. Selv tvileren Tomas brøt ut i en mektig bekjennelse da Jesus viste seg for disippelflokken annen gang var samlet bak lukkede dører: «Min Herre og min Gud!» Møtet ved Tiberiassjøen er – etter Johannes’ fortelling – den tredje gangen Jesus viser seg for disiplene etter oppstandelsen. Var det noe spesielt som ble formidlet i dette møtet på stranden som det var avgjørende viktig for disiplene å bære med seg videre? Svaret er ja. Da disse disiplene møtte Jesus første gang i livet sitt, var det også på en strand. Mye taler for at det var på den samme stranden. Den gangen hørte de for første gang det på én gang milde og myndige kallet: «Følg meg!» Siden hadde de fulgt ham. Den helt særegne samtalen mellom Jesus og Peter som følger like etter dagens tekstavsnitt, bærer i seg en betagende og samtidig avgjørende bevisstgjøring av Peters kall. Av kirkens kall. Av vårt kall. Igjen lyder ordene: «Følg meg!» Oppdraget er omsorgen for sauene. Forutsetningen for å gå inn i oppdraget er kjærligheten til Jesus. Oppdraget springer ut av Jesu omsorg for oss.
Vi skjønner oss på dette med turer ut i naturen og grilling over åpen ild, men disiplene hadde ikke planlagt noen turopplevelse, og de hadde heller ikke forberedt noe grillmåltid. Tvert om, de var på jobb, den jobben Jesus tidligere hadde kalt dem til å forlate. Og egentlig hadde Jesus aldri sendt dem tilbake til jobben, til yrket som fiskere. Han hadde kalt dem til en annen form for fiske: å fiske mennesker. Johannes skriver ingen ting om hvorfor sju av disiplene nå vendte tilbake til båten og fiskegarnene. Alt vi kunne si om det, blir bare gjetning, men det må være tillatt å gjette at de uansett måtte skaffe seg mat for å holde livet oppe. Så dro de ut på sjøen. De visste hva de skulle gjøre for å sikre seg fangst, de visste hvor fisken var å finne, og de visste når på døgnet det var best å dra ut. Med rutinerte bevegelser gjorde de jobben sin denne natten som så mange andre netter tidligere i livet. «Men den natten fikk de ingen ting,» bemerker Johannes megetsigende i v. 3.
Med en mislykket natt på jobben bak seg og med en båt tom for fisk vendte de tilbake mot land. Det som så skjer, er både underlig og grenseløst viktig. Det står en mann der inne og ber dem dra ut på sjøen igjen og kaste garnet på den høyre siden av båten. Så skulle de få fisk, sa han. Som om det kunne hjelpe! De var fiskere og visste alt om det faget, men det var nok noe ved mannens måte å si det på som gjorde at de dro ut igjen. Og fisk fikk de. Mye fisk.
Inne på land ventet en kullild med fisk og brød på glørne. Mannen ba dem ta med noe av fisken de nettopp hadde fanget. 153 fisker hadde de fått, «men enda det var så mange, revnet ikke garnet,» forteller Johannes. Så blir de invitert til måltid, og da har det nok for lengst gått opp for dem at det er Jesus som steller i stand. «Kom og få mat!» sier Jesus.
Kanskje vi her er ved tekstens kjerne? Jesus hadde kalt disiplene, og han hadde gitt dem et oppdrag. Nå demonstrerte han at de som sendes ut på oppdrag, må ta næring til seg. Kan det tenkes at disiplene assosierte noen ord de hadde hørt tidligere: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» (Matt 4,4).
Og de 153 fiskene? Det har vært gjettet på at tallet skulle symbolisere alle verdens folkeslag. I oldtiden eksisterte det visst en oppfatning om at det fantes 153 forskjellige fiskeslag. Kanskje hadde disiplene bare brydd seg om å telle de store fiskene, men samtidig registrerte at i den store fangsten var det også mange små fisker? Om tallet er brukt bevisst ut fra en slik tanke, vet vi ikke. Men vi vet at disiplene (vi!) er sendt ut på en verdensvid fiskefangst der målet er å nå alle. Store og små! Og skulle fangsten bli så stor at det sprenger alle forventninger, vil garnet (menigheten) bli holdt sammen av Ham som har alle ting i sin hånd.
Hvor plasserer vi oss selv i denne bilderike fortellingen? Hender det at vi passer best inn i gruppen av arbeidere som for en tid går bort fra det oppdraget de har fått? Hender det at vi midt i skuffelsene over alt som mislyktes, plutselig får et møte med Jesus som gir nytt mot og ny kraft? Kan det hende at tidspunktet også er viktig, at teksten gir oss et hint om at morgenmåltidet er nødvendig for dagens gjerning? Hender det at vi opplever å få «mat» og oppmuntring og nye muligheter i situasjoner hvor vi iallfall ikke hadde ventet akkurat det, at vi – som disiplene den morgenen – kan løfte våre trette hoder og se at det er en som alltid er der for oss? At Han ikke bare har gitt oss et oppdrag, men også metter oss med velsignelser mens vi er underveis? «Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, det samme gjorde han med fisken.»
Velsignet måltid!
