Matt. 1, 18-25
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.
Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.
I alle former for religion og religionsutøvelse er det en hovedsak å ha fellesskap med Gud eller det guddommelige. Dette konkretiseres gjennom tilbedelse, bønn, overholdelse av religiøse skikker og velgjerninger overfor nødlidende. Slik er kristendommen heller ikke så forskjellig fra de fleste større religioner.
Men på ett punkt er vår kristne tro, og budskapet om hvordan dette gudsfellesskapet kommer i stand, vesensforskjellig fra annen religiøs aktivitet. Bibelen forteller at den hellige Gud lot seg føde inn i en menneskeslekt som allerede hadde snudd Ham ryggen!
Om dette enda hadde skjedd i form av et synlig og tydelig guddommelig nærvær ville det kanskje ha vært lettere å akseptere. Men at Gud i all sin fullkommenhet skulle bli menneske og slik ha fellesskap med oss ufullkomne er vanskelig å tenke seg. Kristen tro er bygget på fortellingen om at Gud steg ned til oss. Immanuel betyr nettopp det – Gud med oss.
Han er det nettopp fordi han ble født i menneskelig skikkelse, fordi han levde under de samme vilkår som oss og derfor vet hvordan vi har det i stort og smått.
Hva så med Josef? Jo. han var den første som aksepterte dette utenkelige som skjedde da Jesus ble født til jord. Og han var også den som bar de største personlige konsekvensen av dette underet. Josef omgjorde beslutningen om å skille seg fra Maria og fulgte engelens budskap i drømmen. Han snudde seg ikke mot henne i fordømmelse og forakt. Slik er Josef et forbilde på omsorg og nåde. Det valget han til sist tok, ble til velsignelse for en hel menneskeslekt.
