Matt 21,10-17
Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!»
Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.
Palmesøndag og advent – på forskjellig tid i kirkeåret, men med felles tekstgrunnlag for det som skal forkynnes. Advent betyr “ankomst”, og gjennom hele kirkens historie har perspektivet strukket seg ut over barnet i krybben og rettet seg mot den frelseren som barnet kom for å være. Ja, ikke bare frelseren fra Golgata, men han som kommer igjen for å bringe Guds rike til endelig seier, er det bibeltekstene for advent vil rette blikket vårt mot. At Jesu inntog i Jerusalem også er en adventtekst, er ikke å undres over.
Vår tekst starter med refleksjonen folk i mellom i Jerusalem: Hvem kan denne mannen være? Og svaret kom fra dem som hadde tatt imot ham med begeistring: – Han er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea. Spørsmål og svar – det kan være god pedagogikk også i en preken. Hvem er han, han som ligger i krybben, han som gav sitt liv på korset, han som engang kommer igjen? Vi må forsøke å la juleforventningen – forventningen om barnets ankomst – veves sammen med forventningen til ham som ved tidens ende kommer for å gjøre alle ting nye. Han som kommer som dommer og som forløser. En krevende, men meningsfull oppgave for alle som skal opp på en prekestol med denne teksten.
Hva inviterer Matteus oss til å se i dette avsnittet? Først beskriver han Jesu oppgjør med kommersialiseringen rundt gudstjenestelivet i templet. Veksling til godkjent mynt og salg av offerdyr var ettertraktet inntektskilde for mange. Men Jesu opptreden uttrykker noe mer. Den signaliserer et brudd med den rolle templet i Jerusalem til da har hatt som forsoningens møteplass mellom Gud og hans folk. Snart skal Jesus dø som Guds offerlam for verdens synder, én gang for alle. Da blir alle andre ofringer unyttige, og forsoningens nåde rekkes den som hører og tror – på et hvert sted hvor Jesu navn påkalles.
De blinde og lamme som helbredes, får sitt menneskeverd og likeverd bekreftet. I følge 2 Sam 5,8 hadde blinde og lamme ikke adgang til templet. I møte med Jesu helbredende omsorg blir de vitner om at han er kommet, han som en gang skal tilintetgjøre all sykdom og smerte. Og når overprestene og de skriftlærde er klare til å ta Jesus fatt, får de enda en sak å konfrontere ham med: Barna som lovsynger og roper på den helligste av alle plasser. Men de religiøse ledere når ikke fram med sin bekymrede anklage. I stedet gir Jesus barnas lovprisning legitimitet og godkjennelse ved å minne de skriftlærde om hva det står om barna i Sal 8,3.
Alle tekstens enkeltheter veves sammen til et avsnitt som lar oss ane hvem han er, han som har ridd inn i Jerusalem på en eselrygg. På kirkeårets første søndag møter vi ham som avløser den gamle pakts tid med en tid som er ny og annerledes. I den nye pakt er det Jesus som gir oss håp og nåde i møte med Gud. Å være en kristen, er å vente på ham – i julehøytiden som nærmer seg, og med blikket rettet lenger fram. Advent er tid for å se framover!
