Lukas 12. 41-48
Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rette tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!
Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.
Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før min herre kommer,’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.
En tjener som kjenner sin herres vilje, og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den, og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.
Det som skiller mellom dyr og mennesker er blant annet dette at dyrenes adferd bestemmes ut fra instinkter og behov. Mennesket har også instinkter og behov som må dekkes, og som driver oss, men det er en stor forskjell. Mennesket må ta ansvar for sin adferd. Det gjør som regel ikke dyrene. Vi står til ansvar overfor hverandre og vi står til ansvar over for Gud. Noe av det verste vi kan gjøre mot hverandre er å umyndiggjøre hverandre. At noen tar ansvaret fra oss.
Gud har tro på at vi klarer å utføre det han har bedt oss om og satt oss til å gjøre. Vi kan gi følgende gjensvar: Herre jeg hjertelig ønsker å fremme din ære, dertil du skapte meg at jeg din tjener skal være!
Ingen andre enn meg selv kan ta ansvar for det livet jeg har fått av Gud.
De fleste i dette landet har fått utrolig mye. Mer enn de fleste. Vi lever i et grønt hjørne på denne kloden. Det meste blomstrer og gror og vi har nok av alt. Vi som kommer regelmessig til en menighetssamling er rikelig velsignet. Vi tilhører et fellesskap hvor Gud kommer til oss og gir oss del i sin fantastiske frelse. Vi overøses med kjærlighet. Vi får innsikt i hans ord. Kunnskap og kjennskap. Vi lovpriser Gud for hans miskunnhet og godhet, og alt dette varer til evig tid.
Når Jesus spør oss om hvem som er en tro og klok forvalter, en som Herren betror oppsynet med andre tjenere, så han skal gi dem mat i rette tid? Så handler dette om deg og meg. Vi er forvaltere av verdier som Gud har overgitt til oss. Disse godene skal vi forvalte.
Vi er forskjellige. Vi gjør forskjellige ting i husholdningstjenesten for Gud. Vi er også forskjellig utstyrt. Noen har fått noe som ikke jeg har fått, og jeg har fått noe som ikke andre har.
Den som er seg bevisst at Gud er Gud og jeg er meg, og at livet selv kommer fra Gud. Både det livet som utspiller seg her og det evige, den er en tro og klok forvalter. Salige er den som har det slik.
Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før min herre kommer,’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. 46 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.
Tjeneren som det her fortelles om går antagelig ikke til kirke eller bedehus søndag formiddag. Vedkommende lever i hvert fall ikke i Guds ord og er ikke interessert i å følge det heller.
Jeg mener ikke at alle de som ikke går i kirken og på bedehus går fortapt. Det har jeg ingen myndighet til å hevde. Jeg mener heller ikke at alle som går til gudstjeneste blir frelst. Men det Jesus sier til oss er at de som ikke tar ansvar for eget liv og spesielt når det gjelder vårt ansvar overfor Gud går fortapt.
Hele tida kan vi velge. Velge hvem vi vil tilhøre og hvem vi vil tjene.
Herren sier: jeg har sendt min egen sønn til soning for alle dine synder – vil du ta imot denne gaven? Dette kan vi si nei til, og vi kan si ja. «Ja, Jesus, jeg tar imot alt du kan gi meg».
Jesus frelser. Bare Han kan gi oss del i frelsen. Det evige liv. Men Han tar ikke ansvaret fra oss, og Han tvinger oss heller ikke til å bli frelst. Det er vårt ansvar om vi vil eller ikke. Den som fraskriver seg dette ansvaret går fortapt. Den som sier: «jeg vil ikke ta ansvar for eget liv», den går det ille med.
Nå skal jeg skyte inn en liten parentes. Jeg skjønner at det av og til kan være fristende til ikke å ta ansvar. Livet er ikke bare «en dans på roser». Av og til opplever noen det slik at livet er så tøft at en ikke orker mer.
Men ved at du erkjenner dette tar du ansvar, og du kan få hjelp. Det er noen som kan hjelpe deg til å ta vare på livet, både det timelige og det evige.
Tjeneren i lignelsen får en falsk frihetsfølelse. Da hans herre ikke kom med det samme, trodde han ikke at han kom i det hele tatt. Så tok han seg til rette. Mannen hadde fått betrodd mye. I første omgang så det ut til at han ville være tro i sin gjerning. Men det var noe opp i hodet hans som gjorde at han ble en hykler. For så snart sjefen reiste bort viste det seg hva som egentlig bodde i han. Han ble en tyrann. Ansvarsløshet ble etterhvert til hensynsløshet. Han ble et stort ego. Tenkte bare på seg selv og hadde liten evne til å tenke på andre. Gud ble borte for han. En tjener som kjenner sin herres vilje, og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag.
Du og jeg kjenner Herrens vilje. Vi har fått kjennskap til at Guds vilje med oss er god. Mine kjære, sier apostelen Johannes, la oss elske hverandre. For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Vi er heldige. Vi er født av Gud og vi kjenner Gud. Derfor forventes det også mye av oss. Jesus sier til oss i tjenesten han har satt oss inn i: Se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
