Lukas 10,21-24
I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Vår tekst er full av jubel. Rett før har de 70 disiplene til Jesus jublet. Det har akkurat kommet tilbake fra en kort misjonstur i områdene rundt. Jesus hadde sendt dem ut og gitt dem makt til å forkynne, helbrede og kaste ut onde ånder. Disiplene hadde virkelig fått oppleve at Guds rikets kraft var til stede i verden – gjennom dem av alle ting! De jublet! Jesus bekreftet alle opplevelsene deres og minte dem samtidig om at det viktigste var at deres navn var skrevet i livets bok.
Nå jubler Jesus. Hva jubler han over? Han jubler over at disiplene har fått se et glimt av hvem Gud er og hvem han – Jesus – er. Og ikke minst jubler han over at nettopp disse har fått se det. «…du har … åpenbart det for umyndige små» (v21). Her handler det ikke om at Gud ønsker at bare noen få skal få se hva evangeliet handler om. For det første handler det om at evangeliet er av en slik art at det må åpenbares. Evangeliet kommer ikke opp i noe menneskets tanke. Det er ikke noe et menneske øye ser eller et øre hører av seg selv. Det må åpenbares – som betyr å trekke en gardin til side slik at vi får øye på det som alltid har vært der: Guds nåde! Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, eller Faderen uten Sønnen. Det er utenfor vår menneskelige fatteevne. Men så fortsetter han i v.22: «og den som Sønnen vil åpenbare det for». Dermed kan vi gjennom åpenbaring kjenne både Sønnen og Faderen.
For det andre handler dette om at Gud alltid går til de minste. Gud utvalgte Abraham som far for sitt folk. Gud valgte slavefolket i Egypt til sitt folk og ikke de stolte egypterne selv. Jesus ble født i en stall og ikke i et slott. Kvinnene var de første som var vitner om oppstandelsen og ikke øverstepresten. Gud velger ofte de på nederste hylle slik at alle kan få høre budskapet. Dette er et tankekors og en utfordring til oss i dag.
En siste utfordring dagens tekst gir til oss handler om misjon. Vi har fått et privilegium uten like. «Salige er de øynene som ser det dere ser!» (v.23). Mange ville gjerne se det som dere ser. Forstår vi dette kan vi med rette føle oss svært privilegert og stolte over å bli utvalgt på en slik måte. Men: Mange ville gjerne se det dere ser! (v.24) Derfor er det samtidig et kall til å fortelle det videre. Et kall til å være med å åpenbare det som ikke øyne ser eller ører hører av seg selv. Men nå, ved Den Hellige Ånd, kan vi som er sendt til verden åpenbare det største underet for mennesker: Jesus den oppstandne! Et budskap fullt av jubel!
