Joh 21,15-19 
Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Peter – det er disippelen mange av oss liker å sammenligne oss med.
For han rotet seg stadig bort,
og likevel har Gud bruk for ham.
Mange av oss kjenner seg igjen i det.
Vi strekker ikke helt til, og finner kanskje på mye rart, men Gud har bruk for oss likevel.
Det har vært noen slitsomme dager for Peter.
Han hadde vel ikke helt skjønt hva Jesus hadde snakket om når han hadde sagt at han måtte lide og dø,
men han hadde likevel gått hardt ut og basunert at om så resten av gjengen her svikter deg,
så kommer jeg aldri til å gjøre det.
Jesus svarer at før hanen galer skal du fornekte meg tre ganger.
Nei, svarer Peter, jeg går til og med i døden med deg!
Noen få timer senere banner og blånekter han på at han har kjent Jesus.
Tre ganger.
Det siste Jesus ser før han går til korset er Peters svik.
Nå har Jesus stått opp igjen, og Jesus tar tak i Peter.
Det er mye som står på spill.
Jesus kunne spurt: ”Hvordan tror du at du som fornektet meg tre ganger og bannet på at du ikke kjente meg, kan være min venn og disippel?”
Men han spurte ikke sånn.
Bare: ”Peter, elsker du meg?”
Peter – mannen med de store ord – tør plutselig ikke ta de store ordene i munnen.
”Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.”
Det er forskjell på å elske og på ha noen kjær, eller være glad i noen.
Det ligger litt mer krutt i å elske.
Men Peter er ikke så ovenpå lenger.
Kanskje han ikke er så mye bedre enn de andre?
Han er blitt ydmyket.
Det er vondt å bli ydmyket.
Det er vondt å gå opp som en bjørn, og ned som en skinnfell.
Det er vondt å oppleve at jeg ikke strekker til.
Han har kanskje fått se litt mer av seg selv.
At han trenger en frelser.
En redningsmann.
Er du glad i Jesus?
Elsker du ham?
Peter hadde virket veldig overbevist om hvor glad han var i Jesus,
men han klarte ikke å vise det.
Derfor er det så godt at det ikke er min tilstrekkelighet eller min kjærlighet det kommer an på.
Jesus ga Peter en mulighet til oppreisning.
En mulighet til å bli seg selv igjen.
En mulighet til å bekjenne med sin munn,
hvem som var den viktigste for ham,
og hvem han ville følge gjennom døden og inn til det evige liv.
Jesus ikke bare sier at han elsker deg.
Han viste det med hele sitt liv, og med sin død for din skyld.
Han elsket deg først.
Før du visste opp ned på en bleie.
Før du var påtenkt, tenkte Jesus på deg og elsket deg.
Det er derfor du er i stand til å elske Jesus.
Gjør du det?
Han stiller deg det samme spørsmålet.
Kanskje vrir du på deg, og vet ikke helt hva du skal svare?
Men Jesus spør igjen, og igjen.
Det er viktig for ham å få svaret ditt.
Og det er viktig for deg å svare.
