Matteus 28, 1-10
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Nå leser vi om de to Mariaene som står tidlig opp.
Før det hadde begynt å lysne.
Og de gikk for å se etter graven.
En viktig greie her er at disse kvinnene hadde sett Jesus død på korset.
De hadde vært med hele veien, så for dem var Jesus død.
Og erfaringen deres var at når folk døde, så forble de døde.
Det er antakelig din og min erfaring også.
Så de gikk ikke for å se etter den oppstandne Jesus.
Selv om det hadde vært det mest rimelige at ALLE vennene til Jesus hadde sagt til hverandre:
”La oss gå ut og se Herren når han står opp fra de døde!”
Men det gjorde de altså ikke.
De gikk for å salve den døde Jesus og vise ham den siste ære.
Sånn som vi gjør når vi besøker en grav – et siste farvel.
At han var død var det ingen tvil om.
Og de var fortvila.
Vi vet ikke hvor mye de hadde klart å tenke gjennom på forhånd,
om de hadde tenkt på hvem som skulle flytte den svære steinen foran graven,
men de gikk hvertfall.
Og siden de ikke var vant med at folk stod opp igjen fra de døde.
Så var de selvsagt sjokka da de kom frem.
For når kvinnene kommer til graven, får de høre et kraftig jordskjelv, så ser de en engel som flytter steinen, og så får de høre ”neineineinei, han er oppstått.”
Plutselig er disse reglene om liv og død forandret.
Han er oppstått.
Han er oppstått.
Han er oppstått.
”De skyndte seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.”
Og disiplene fortalte det til noen.
Så fortalte de det til noen, som fortalte det til noen, som fortalte det til noen, som fortalte det til noen, som fortalte det til noen…
Allerede på påskedag retter Jesus øynene fremover.
Han begynner på neste kapittel i frelseshistorien:
«Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» (v 10)
Veien gikk til hedningenes Galilea, for nå var frelsen fullført, nå kunne misjonens tid begynne.
Misjonen er vårt kapittel av frelseshistorien.
Vi har fått evangeliet også i vårt folk, og vi er opptatt av å gi det videre, både til våre egne og til nye folkeslag.
Vi har en levende Frelser, og et levende budskap om håp og fremtid for alle som tror.
Det er påskedagens evangelium.
God påske!