Mark 16,1-8
Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.
Overskriften er hentet fra teksten for denne natten. I mange kirker og menigheter feirer de gudstjeneste påskenatt og venter på soloppgang første påskedag. Det har en sterk symbolsk betydning. Den første påskemorgen var noen kvinner i grålysningen på vei til Jesu grav for å salve hans legeme. Det var en skikk blant jødene på den tiden. Slik ville de vise den avdøde den siste ære. De kom til graven da solen gikk opp.
De gikk i grålysningen den tunge veien som mange før og siden har gått. For slik er det i denne dødens verden. Før eller siden innhenter døden livet, og vi vet at det gjelder oss alle. Når døden har sagt sitt, står vi hjelpeløse igjen og kan bare gjøre noe for å vise dem vi mistet, den siste ære. For kvinnene som kom til Jesu grav, handlet det ikke om noe annet enn salving ved en helt vanlig soloppgang.
Det ble ingen salving, for i graven var det ikke noe legeme å salve. Steinen foran graven var veltet fra, og inne i graven så de en skikkelse i hvite klær som fortalte at han de leitet etter, ikke var der lenger. Han hadde stått opp. De ble vist stedet der han hadde ligget. Hvordan de reagerte? Ble de glade og jublende fordi Jesus ikke lenger var død? Det fortelles at de ble forferdet. De gikk ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg, forteller Markus. Og ikke bare det: De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Det må bety at de var i sjokk.
Men hadde ikke Jesus forberedt disiplene og andre som fulgte ham på at dette ville skje? Jo, men hvem kan være forberedt på noe slikt? Vel hadde de sett at Jesus vekte opp noen fra de døde, men hvordan kan en være forberedt på at en som selv dør og ligger livløs i en grav, bryter dødens makt og vender tilbake til livet? Kvinnene som kom til graven, klarte rett og slett ikke å forholde seg det de opplevde.
De måtte ristes ut av sjokket. Det skjedde ved at Jesus lys levende viste seg for den ene av dem, nemlig Maria Magdalena. Da gikk det opp for henne hva de hadde opplevd, og hun løp til disiplene og fortalte at Jesus levde, slik det fortelles i v.9-11. Og hvordan reagerte de? De sørget og gråt og var så fortvilt at de ikke trodde det Maria fortalte! Men etter hvert begynte det å gå opp for dem også. Og det store gjennombruddet kom da Jesus viste seg for de elleve disiplene da de hadde låst seg inne på en sal i Jerusalem.
Da gikk solen opp og det ble morgen – påskemorgen! En slik soloppgang hadde aldri skjedd før og vil ikke skje før Jesus på den siste store dag vil stå frem som den endelige seierherre over alt som heter mørke og død. Inntil da skal vi få leve i tro på ham som gikk ut av graven og som viste seg for alle dem som siden kunne vitne om hans seier over døden. De formidlet et budskap som fremdeles forkynnes til tro og evig håp. Det peker fremover til den endelige soloppgang og den evige dag!
