Matt 26,17-30
På den første dagen i høytiden med usyret brød kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: `Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.`» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet. Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham; men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det,» svarte Jesus. Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Påskemåltidet
Som så mange ganger ellers i sentrale begivenheter i NT knyttes forbindelsen til den gamle pakt. Jesus bevegelsen oppstår ikke i et vakuum, den henger på det nøyeste sammen med det som var, det som var lovet, og oppfyller dette. «Han døde for våre synder etter skriftene», sier Paulus i 1. Kor 15. Frelsen kommer fra jødene, sier Jesus til den samaritanske kvinnen(Kanskje noe anstøtelig for en kristen europeer?). I en tid som er så opptatt av kontekstualisering, så er dette den rette kontekst om vi vil forstå; «etter skriftene».
Påskemåltidet var kanskje det måltid som var mest indentitetsskapende for det jødiske folk. De var det folk som Gud på mektig vis hadde fridd ut av trelldommen i Egypt. I tillegg til andre ingredienser var det usyrede brødet, vinen og påskelammet det viktigste. Påskelammet var et sonoffer, blodet av det skulle strykes på dørstolpene, dødsengelen gikk forbi. Påskemåltidet var et offermåltid. Tekster fra GT ble lest, salmer ble sunget, bønner ble bedt. Husk dette, sa husfaren som ledet måltidet, vi var treller i Egypt. Mot slutten av dette måltidet innstiftes den nye pakts offermåltid, den nye pakten i Hans blod. Og dommen går forbi. Og vi er berget fra syndens trellehus. Vi skal også være usyret brød, for vårt påskelam er slaktet. Husk dette, sier Jesus, gjør det til minne om meg.
Parallell tekstene sier noe om at denne stunden hadde Jesus inderlig lengtet etter. Å være nær sine er hans store lidenskap. «Far, jeg vil at der hvor jeg er, der skal de du har gitt meg være hos meg». Slik er Jesus, men dette måltidet minner oss på at dette fellesskapet hadde en pris.
Judas
Alle evangeliene bruker plass på Judas. Sannheten fortelles usminket. Det må ha vært en fortettet stemning i flokken denne kvelden. Jesus er full av sorg. En av dere skal……. Er det sant? Det er vel ikke meg? Om Judas får direkte beskjed av Jesus, og om de andre forstår hva som skjer, er litt kryptisk her hos Matteus. Det var vel flere som hadde dyppet i samme fat som Jesus? «Du har sagt det», hva betyr det? Men hos Johannes er det tydeligere: «Det er han jeg gir det stykket jeg dypper nå».
Men hvorfor? Judas er en gåte. Han hadde ikke trodd at det skulle gå så langt at Jesus ble dømt, i hvert fall ikke til døden. Når det skjer, griper skylden og fortvilelsen han. Jeg synes det gir mening å tenke etter følgende linje: Jesus svarer ikke til forventningene. Han er en falsk Messias. Judas ser det og trekker seg i tide.( Om det likevel skulle vise seg at Jesus griper til makt og triumferer, så er det Judas som har framprovosert situasjonen!). Judas er blitt mer og mer skuffet over Jesus, etter som tiden har gått. Men her er også en annen personlig grunn, er Jesus en falsk Messias, er han også et dårlig parti rent økonomisk. Rett forut for denne teksten fortelles det om Judas og pengene. «Hvor mye får jeg?». Han hadde kassen og han stjal. Den som ikke lever i lyset med sin synd og sine tilbøyeligheter vil før eller siden fjerne seg fra Jesus i sitt hjerte.
Andre tekster i NT antyder at «dertil var han satt». Den er vanskelig å begripe. Var Guds evige frelsesplan avhengig av at en av Jesu nærmeste forrådte han? Jeg kan knapt tro det. At dette var noe av Jesu fornedrelse, selv av sine næreste, er en annen sak. Jeg vill holde en knapp på at Judas ble brukt, fordi han lot seg bruke.
Dette er mitt blod
Paulus gir den beste forklaringen på hva det ligger i dette i 1 Kor 10. Ved å bruke det super innholds fylte ordet koinonia. Fellesskap, ha del i, ha felles del i, være ett med. De som spiser av offeret, har koinonia med det som skjer på alteret, altså soningen(GT). De som drikker de onde ånders kalk får koinonia med de onde ånder(den hedenske, gnostiske samtid.) De som drikker av velsignelsens beger, får koinonia med Kristi blod(Kirken). Denne koinonia er forutsetningen for eklessia. («Får jeg ikke vaske dine føtter, har vi ikke noe sammen lenger»). Men tar du imot velsignelsens beger i tro, er du fri. Å være en kristen, handler ikke om å forstå, enn si religiøsitet, medlemskap eller tradisjoner, men å ta imot.
Fra nå av………før den dagen
Nattverden har et eskatologisk sikte. Vi er på vandring mot målet. Målet er ikke her, er ikke kirken, men Riket, ikke ørkenen, ikke tabernaklet, men landet. Underveis må vi ha den kost som duger, som bærer helt fram, fellesskapet med Ham, syndenes forlatelse.
Så gikk de ut….
Hva venter, der i mørket? I hagen ved Oljeberget? Vi vet ikke. Men vi kan synge en lovsang. Han har jo sagt, en dag skal jeg drikke denne kalken sammen med dere, sammen med deg. Det er seier.
