Joh 12,12-24
Dagen etter ble det kjent i den store folkemengden som var kommet til festen, at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ham i møte, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge! Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik. Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vakte ham opp fra de døde, vitnet om det de hadde sett. Når folk drog ut for å møte ham, var det også fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet. Men fariseerne sa til hverandre: “Der ser dere at ingen ting nytter. All verden renner etter ham.” Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: “Herre, vi vil gjerne møte Jesus.” Filip kom og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk så og sa det til Jesus. Jesus svarte: “Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Palmesøndagsfortellingen hos Johannes har to linjer, linjen bakover og linjen framover. Det underliggende spørsmålet er, hvem er Jesus og hva er hans oppgave? NT tar aldri Jesus ut av denne sammenhengen. Han er den som det er skrevet om i Moses og profetene. Det virker som at dette var helt avgjørende for ur-kristendommen og apostelmisjonen. «De viste ut fra Skriftene at han var Messias». Dette var ikke like klart for dem mens han var sammen med dem, men siden «husket de at dette var skrevet om ham».
Dette var faktisk skrevet om Ham! Å se inn i denne hemmeligheten at «Skriftene handlet om Ham» var blitt borte i de Skriftlærdes skrifttolkning. Jesus anklaget dem for det. Men for sine egne disipler åpnet han Skriftene, og ut fra Moses, skriftene og profetene viste han at Messias måtte lide.
En kan reflektere et øyeblikk over denne «folkemengden som var kommet til festen». Den besto nok av flere grupperinger. Det var disippelkretsen, de som hadde fulgt med ham fra Galilea. I denne flokken var det en hemmelig forventning. Hva gjør Jesus nå, denne gangen, i denne høytiden, i møte med landets politiske og religiøse ledere? Han hadde jo selv kommet med noen utsagn, og selv om de var vanskelige å forstå, likevel antydet at noe var på gang. Det var også de som ellevilt hadde latt seg begeistre over oppstandelsesmirakelet ved Lasarus grav, og som brakte nyheten videre inn i byen. Det var ulike type pilgrimmer som var kommet får å tilbe underhøytiden. Jøder som til vanlig levde i diasporaen, men også med dem hedninger som trodde på jødenes gud. Moses var jo forkynt rundt omkring i synagogene i et vidt område. Blant alle disse var det en betydelig messiasforventning. Sist var det også en gruppe av Jerusalems egne innbyggere. Sannsynligvis de mest «ustabile», de levde til vanlig under påvirkning av det religiøse lederskap. De hadde storbymenneskets skepsis, og lot seg ikke avfinne med hva som helst.
Uansett, det blir et betydelig opptog og oppstyr når profeten fra Nasaret kommer inn i byen, på denne merksnodige måten. Det bekommer fariseerne dårlig, men et profetisk ord glipper ut av dem, «all verden renner etter ham».
Her møter vi linjen framover, «noen grekere».
Det er tydelig at disiplene trenger å samsnakke seg om deres ønske, «vi vil se Jesus». Gikk det an? Var Han kommet for dem? (Skal vi bry Mesteren?)Spørsmålet lever videre som vi vet i Apostlenes gjerninger.
Men her får henvendelsen fra «grekerne» Jesus til kortfattet å gjengi sitt oppdrag: få del i herligheten, dø i jorden, bære rik frukt. I dem ser han framtiden, frukten.
Dette går rett inn i forståelsen av Jesu døds betydning. Hadde ikke Jesus dødd korsdøden, hadde hensikten med hans komme aldri blitt virkeliggjort. Det var ikke nok med fantastiske prekener, ikke nok med overveldende undre, ikke nok med et glitrende forbilde, ikke nok med en åpen favn for tapere. Han måtte dø!
Og døden var ikke bare en ny preken, en grensesprengende symbolhandling. Den var en nødvendighet, den skapte en forskjell, uten den ingen frukt. Ikke noe liv for grekerne og alle oss andre.
Johannes ser fornedrelse, død, oppstandelse og himmelfart i en linje, og kaller det «å få del i herligheten». Men her er også en annen side, Gud viser sin herlighet nettopp i denne ødelagte mann på korset. «Så høyt elsket Gud verden at han ga…….»
Og «profetordet» har gått i oppfyllelse: «All verden renner etter Ham» – halleluja.
Er her noen motstandere? I så fall får de merke seg dette, «ingenting nytter».
