Hebr 4,14-16
Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.
Hvem er egentlig Jesus? Hvor sikker er vår frelse? Og hva kreves av meg? Dette er tre viktige spørsmål som hebreerbrevet gjerne vil svare oss på. Hele hebreerbrevet er et sterkt vitnesbyrd om at en kan ikke ta «kristusåpenbaringen» ut av tiden, men at dybden i den kommer bare fram med den gamle pakt som bakgrunns horisont.
1. Ingen er som Jesus. Han er «større» enn Moses, større enn profetene, større enn englene. Vi hører her nesten et ekko fra Joh 3,31 «den som kommer ovenfra står over alle». Hemmeligheten er denne sammenstillingen «Jesus, Guds Sønn». Guds Sønn er ikke bare benevnelsen på en ekstrem karismatisk utrustet person, men sier noe om et annerledes opphav og en annerledes «væren», beskaffenhet enn den rent menneskelige. Han er virkelig «ovenfra», guddommelige. Til ingen andre har Gud sagt «du er min sønn, jeg har født deg i dag» (1,5)
Men han er også nedenfra, han er Jesus, Jesus fra Nasaret, Marias sønn.Ypperstepresten kjenner vi fra GT, han var så til de grader «mangelfull», for han måtte bære fram offer også for egne synder. Derfor rakk han aldri helt opp. Den «store yppersteprest» når helt opp til Guds trone, for han kommer derfra, og hans offer er fullkomment, for offerlammet var uten synd. Han har gått gjennom himlene, fra Gud og ned til oss, fra oss og opp til Gud.
2. Fra himmelfartens dag finnes det en menneskesønn ved allmaktens trone. En menneskesønn som har prøvd det svake menneskets kår, den forbannede verden, jordkroppens begrensninger, frykten, angsten, forlattheten, ensomheten. Men altså ikke ulydigheten og synden, heldigvis. Men dette gjør at menneskets erfaring av svakhet er blitt Guds erfaring. Han har empati, som aldri før, for han har prøvd menneskets kår på kroppen.
Guds trone er blitt nådens trone, synden er sonet fullkomment. Og han kan fullkomment frelse den som kommer til Gud ved ham. Det står ikke noe tilbake. Uavlatelig kan et menneske tre fram her og få tilgivelse og renselse. Men ikke bare det, med frimodighet skal en få be. For han som en ber til skjønner og forstår. Og derfor kan Han gi den rette hjelp til rette tid. Så Ypperstepresten Jesus Guds Sønn har gjort alt klart og kan gi optimal assistanse på veien fram.
3. Vi må derfor holde fast ved bekjennelsen. Dette er en tanke vi finner flere andre steder. 3, 6 «holder fast på frimodigheten og håpet», 3,14 «helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen».
Det er ikke grunnlaget, håpet, Sønnens verk, det er noe galt med, som om det bare skulle ha gyldighet en viss tid, eller at det ved nøyere ettersyn skulle vise seg å være mangelfullt. Nei, faren er at vår bekjennelse til det kan bli noe vaklende. 3,7 – 4,13 er en advarende formaning om at godt begynt ikke nødvendigvis er vel fullendt. Hebreerne er et advarende eksempel på det motsatte.
4. Så kjære leser, vær frimodig, Kristus har gjort alt vel. Så hold fast, hold fast!
5. I dag gjelder det i særdeleshet å holde fast på det vertikale bildet av virkeligheten. Vi påvirkes av det flate praktisk ateistiske verdensbilde.
Den store overraskelsen blir nå ateisten og vi alle skal møte det som kommer ovenfra, og vi alle skal stå for tronen. Hva gjelder da?
