Luk 6,36-42
Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere.»
Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.
Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.
Sammenhengen
Denne teksten kalles Sletteprekenen, etter stedet hvor Jesus var da han talte (Luk 6, 17). Innholdet faller i mange deler sammen med Bergprekenen, som vi kjenner fra Matt 5-7. Men om mulig enda sterkere enn Matteus (og Markus) vektlegger Lukas Jesu kjærlighet til syndere. Innledningsordene i dagens tekst foregriper på et vis de sterke lignelsene om dette temaet i kap 15, ikke minst slik vi møter det i lignelsen om sønnen som kom hjem.
Hvorfor skal vi være barmhjertige?
Begrunnelsen for dette påbudet er krystallklar. Vår himmelske Far er barmhjertig mot oss, derfor skal også vi være barmhjertige mot hverandre. Jesus overlater ikke vår praktisering av denne barmhjertigheten til å skulle fungere innenfor grenser vi finner rimelige. Like før vår tekst sier Jesus: «Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere…» Vi innser at det ligger hinsides vår menneskelige natur å utvise et slikt storsinn. Å elske slik, er rett og slett guddommelig. Jesus viste et slikt storsinn og en slik kjærlighet til og med i forhold til sine bødler: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34). «Hva kan din Mester gjøre for deg nå?» spottet en tyrann, som hadde en kristen i sin vold. «Han kan hjelpe meg til å tilgi deg,» svarte den kristne. Martyrhistorien er full av liknende beretninger. Er det noe av dette Jesus har i tankene når han snakker om lærlingen som blir som sin mester?
Makter vi å vise en slik raushet som Jesus viste?
Selvfølgelig gjør vi ikke det. Men hvis vi ikke er så rause i forhold til våre medmennesker, takker vi samtidig nei til Guds raushet mot oss. Hele denne teksten taler tydelig om det. Hvordan kan så dette umulige bli mulig? Kanskje ligger nøkkelen i verset rett før vår tekst: «…og dere skal være Den høyestes barn.» Hele Jesu frelsesgjerning var et ufattelig solidaritetsprosjekt. Han døde for at vi skulle få leve. Han, Guds Sønn, har gjennom sitt forsoningsverk gjort det mulig at «alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn» (Joh 1,12). Som far, så sønn. Ja, i Guds rike er det faktisk regelen.
Vi er barn; Den Hellige Ånd er hos oss
Den siste kvelden Jesus var sammen med disiplene før han ble korsfestet, sa han: «Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd… Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere» (Joh 14,16-18). Gud «er i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (Hebr 13,8), og «hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygge» (Jak 1,17). Denne evig uforanderlige, treenige Gud er hos oss med alt hva en fullkommen Far kan være og gjøre for sine barn.
Nå er han hos oss som Den Hellige Ånd. Det visste de og hadde de erfart, de som skrev NT’s brev. Det visste de og hadde erfart, de som skrev NT’s evangelier, også Lukas, forfatteren av dagens tekst. Evangeliene befinner seg ikke i et historisk tomrom der Åndens person og gjerning ennå er noe ukjent. Nei, all sann evangelieforståelse forutsetter at DHÅ er hos oss. Vi lever i Åndens tid! Hele NT er skrevet etter pinse – med pinsens erfaringer som triumferende klangbunn. Da Jesus gav løftet: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere» (Apg 1,8), sa han i realitet det samme som han varslet tidligere, da han sa til disiplene: «Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye» (Luk 24,49).
Jesus visste at evangeliets krav kunne vi ikke makte å oppfylle uten at han også gav kraften. Men nettopp fordi han også har gitt oss kraften, kan det faktisk skje at vi elsker slik Jesus elsket og er barmhjertige slik vår himmelske Far er barmhjertig. Da verken dømmer vi eller fordømmer vi eller pirker på andres fliser. Vi lever ut den Guds kjærlighet som ved DHÅ bor i oss. Guds barn likner på sin Far. Guds barn har Guds storsinn.
