Mark 3,13-19
Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han pekte ut tolv, som han også kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene. Han utpekte de tolv: Det var Simon, som han ga navnet Peter, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes – disse to kalte han Boanerges, som betyr tordensønner – og Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob, sønn av Alfeus, Taddeus, Simon Kananeos og Judas Iskariot, han som forrådte ham.
Her som ellers har Markus en hugget og fortettet stil. Særlig Lukas forteller mer utførlig om hva som har skjedd. Jesus har gått opp i fjellet. Kanskje var det for Markus en opplysning som automatisk forteller hva Jesus gjorde, men Lukas gjengir det eksplisitt, han var i fjellet for å be, han ba faktisk hele natten. Det er tydelig at en viktig avgjørelse skal tas. Jesus skal velge ut kirkens ledere. Det ble også førende for hvordan man valgte ledere i kirkene siden, man ba og fastet. Ba om Åndens veiledning, spurte menigheten til råds, ba, og så valgte man noen. Ledere er uendelig viktig. Det gjelder å få de rette.
Både Mk og Luk angir at Jesus selv kalte dem “apostler” (utsendinger- “han kunne sende dem ut”), selv om vår oversettelse nå angir at “som han også kalte apostler” mangler i mange håndskrifter. Det er ingen alvorlige innvendinger mot å tro at Jesus faktiske kalte de 12 apostler. Men dette angir likevel det noe større problem, nemlig forholdet mellom apostel og “de tolv”.
“De tolv” har trolig vært en ganske anerkjent og gjenkjennbar betegnelse. Det er den innerste kretsen rundt Jesus, til forskjell fra de sytti og en kanskje en enda større disippelskare.
“De skulle være sammen med ham” , det er selve saken. De tolv levde trolig sammen med Jesus mer eller mindre dag og natt i tre år. En blir preget for livet av slikt.
Når Peter og Johannes blir tatt i forhør etter at den lamme mannen er helbredet, sies det følgende: De visste at de var ulærde menn av folk, men at de hadde vært sammen med Jesus.
Mye tyder på at forståelsen av “apostel” har utviklet seg i urkirkens liv. “De tolv” var selvfølgelige apostler, men det var flere som også kunne få en slik betegnelse. Det var flere som gikk med budskapet og som siden dannet menigheter. Ja, sannsynligvis er de fleste menigheter i urkirkens og oldkirkens tid ikke grunnlagt av “de tolv”. Det er først senere at dette blir en “vernet tittel”, nemlig når man blir bevist på at det er “de tolv” som er de egentlige Kirkegrunnleggere. Den spesielle tjeneste som de hadde fått med Ordet, og som de ikke ville forlate, var grunnet på at de “hadde vært sammen med Jesus”. De hadde fått en egen opplæring, en internundervisning, både mens Jesus levde, mellom påske og pinse, og til sist et eget Åndens klarsyn. De er “sendt ut” til verden fra Jesus med et budskap som ingen kan tenke seg til selv. Det er denne vernede tittel Paulus kjemper for at også han har. Et fundamentalt punkt i det “å vært sammen med Jesus” var å ha møtt den oppstandne. Det hadde også han gjort, samt budskapets kjerne var blitt åpenbart for ham ved Ånden. Han fikk siden stadfestet at det var rett, av “de tolv”. Så, visst var han apostel. Og historien må gi ham rett, han var kirkegrunnlegger av 1. klasse. Han har nemlig bidradd fundamentalt til kirkens læregrunnlag, særlig for oss hedninger.
Men når Paulus i 1. Kor 12 og Ef 4 sier at Gud satte noen i kirken, “først til å være apostler…” så kan det vanskelig bare betegne “de tolv” +Paulus selv. Her må det også angi en nådegave som har med entreprenørskap å gjøre, og som altså kan fortsett i kirkens liv. Men de egentlige grunnleggere, de som legger selve grunnvollen for Kirken er “de tolv” + Paulus. Vi tror det er dette Jesus selv angir når han til Peter, og de tolv, sier at på deg vil jeg bygge min kirke.
En treffende betegnelse på “de tolv” er at de er autoriserte Jesusvitner. Mange kunne vitne et og annet om Jesus, men disse var autorisert av ham. I det ligger den “åpenbarte tro”, som ikke kjøtt og blod hadde vist dem. Deres forståelse av hvem denne mannen var utviklet seg etappevis, fram mot den siste påske, mellom påske og pinse og etter pinse. Deres vitnesbyrd øker i klarhet.
Når det gjelder den grunnleggende tro, og i særdeleshet den frelsende tro, så er det ingen egen “aposteltro”. Ånden åpenbarer det samme i dag til enhver kristen “som vil lytte til apostlene”. Men det er en egen helhet, fylde og klarhet i den apostoliske lære. Her nytter det ikke å komme med noe nytt. Det særegne med apostlenes autoritet er kombinasjonen av å ha “hørt og sett” og denne Åndens åpenbaring. Men den som tror og vitner som apostlene taler også på Jesu vegne.
Men så skulle “de tolv” ikke bare forkynne og lære, den kristne kirke er ikke en skoleklasse. Men en dynamisk, Åndens bevegelse. Ikke ord, men kraft. Derfor skulle de helbrede og seirende konfrontere de onde åndsmakter. En ny verden er på gang. Usedvanlige under skjedde ved apostlenes hender. Paulus sier også at “en apostels tegn har jeg gjort blant dere: Tegn, under og mektige gjerninger”.
Hvem var “de tolv”? Ulærde menn av folket. Så langt vi vet kom alle så nær som Judas, fra Galilea. Galilea, et område av Israel som ikke hadde det meste omdømme, “hedningenes Galilea”. Sannsynligvis hadde ingen av dem gått videre fra den grunnleggende opplæring til rabbinernes skoler, men det var inntil de møtte rabbi Jesus.
Jakob fikk en kort tjenestetid, han ble drept av Herodes i kirkens første år.
Thomas kom sannsynligvis helt til India med evangeliet.
Blant “de tolv” var det et vidt spenn, fra ekstreme nasjonalister, nærmest terrorister, til en som hadde krevd inn skatt for Romerne. Jesus forener.
Alle, unntatt Johannes led martyrdøden.
Men deres bevegelse lever ennå, takket være han som kalte dem.
