Sist søndag ble det overført en gudstjeneste i NRK1 der også en jødisk rabbiner og en muslimsk imam deltok. Hensikten var vel å skape større kontakt og forståelse mellom mennesker i landet vårt med forskjellig religiøs tilhørighet. Det er i og for seg bra. Det vi kan gjøre for å fjerne fordommer og skape større respekt for hverandre, er det behov for.
Men det som skjedde under denne gudstjenesten, er ikke veien å gå. En prøver å skape en forestilling om at det som forener oss er større enn det som skiller, og at det grunnleggende i vår forestilling om Gud, har vi felles. Det ble talt om at vi har samme forestilling om Gud som skaper og om hans omsorg og kjærlighet til oss. Det åpner for at vi kan be sammen til Gud, noe som skjedde i denne gudstjenesten. Videre ble det sunget om at det som skiller oss, er bare at vi bruker forskjellige navn på Gud og at det er den samme Gud vi har i de forskjellige religionene. Altså har vi det viktigste felles. Ja, vi har i det siste også fått høre at de tre forskjellige hellige bøker i disse religioner egentlig bare er en og samme bok.
Dette fører helt galt avsted. En fremmer ikke større forståelse mellom religioner ved å tildekke forskjellene mellom dem. En virkning av dette blir lett spenninger innad i de forskjellige religionsamfunnene der en reagerer på den tildekking som foregår. Jeg tror nok mange jødisk troende og muslimer vil ha seg frabedt en slik fremstilling av forholdet mellom disse trosretningene.
Det som skaper forvirring er at selve problemstillingen fører galt avsted. Spørsmålet om vi tror på samme Gud eller ikke, er feil stilt. Det fins bare en Gud. Det fins derfor ikke en Gud for kristne, en Gud for jøder og en for muslimer. Derfor er ikke spørsmålet om vi tror på samme Gud eller ikke, men hvem som har den rette forestillingen om den ene sanne Gud og om hvordan vi kan få et rett forhold til ham. Her skilles veiene. Som kristne har vi mest felles med jødisk troene, siden vi har GT felles. I forhold muslimer er det lite vi har felles.
Det store skillet dreier seg om synet på frelsen og dermed hvordan vi kan få ett rett forhold til Gud. Som kristne tror vi at det er Jesus Kristus og hans frelsesverk for oss som gir oss både det rette bilde av Gud og som gir oss del i samfunn med Gud. Jesus er både veien til Gud, sannheten om Gud og livet som Gud gir. Uten Jesu ord og gjerning, vil ingen kunne ha et rett bilde av Gud og et rett forhold til ham.
I jødisk tro er det ikke plass til Jesus som frelser, og i Koranen benektes det at Jesus døde på korset for våre synder og at han brøt med dødens makt. Der er det heller ikke plass for evangeliet om Guds ufortjente nåde og barmhjertighet for Jesu skyld. Sann kristen bønn er bønn i Jesu navn. En slik bønn kan ikke bes sammen med jøder og muslimer, om vi aldri så mye skulle ønske å gjøre det.
Den beste respekt vi kan vise hverandre er å akseptere forskjellene, motarbeide fordommer og usannheter om hverandre og sørge for at det er rom for enhver til å vitne om sin tro og praktisere sin religion. Så får vi som kristne fortsette med å formidle evangeliet om frelsen i Jesus Kristus både til jøder, muslimer og alle andre som trenger å møte Jesus som Herre og Frelser.
