Sist lørdag kunne vi i samme avis lese referater fra Oslo Symposium som kjemper mot avkristning og derfor ønsker en ny regjering, og vi ble presentert for Hallgrim Berg og andre forfattere som frykter Islams økende innflytelse i Europa. Mange er bekymret når de ser seg rundt i samtidens landskap, og en låner øre til dem som frimodig og tydelig setter navn på urovekkende utviklingstrekk.
Velbegrunnet bekymring kan anspore til målrettet handling og utløse konstruktiv innsats. Og både sekularisering og stadig mer synlig islam utfordrer til refleksjon og motoffensiv fra oss som ønsker å løfte fram kristen tro og kristne verdier som bærekraftige impulser i samfunnet vårt.
I Vårt Land gir Erling Rimehaug innbyderne til Oslo Symposium rett i at Arbeiderpartiet har en historie hvor toneangivende krefter til tider har arbeidet mot kristentroens innflytelse i sammfunnet. Men i dag er sekulariseringen båret fram av et samspill av retninger; borgerskap og åndselite med tilknytning til den politiske høyreside har bidratt like sterkt til verdirelativiseringen som venstresidens røde. Og tidligere generasjoners religionsmotstand er i stor grad avløst av postmodernismens åpenhet for religiøst mangfold og religiøse ytringer. Det kan fort bli for enkelt å tro at et regjeringsskifte vil bremse opp for sekulariseringen. Erik Solheim sa i sitt innlegg på Oslo Symposium at det er de som selv tror på Jesus som må bringe ham ut til
folk. Og nettopp det er vår hovedutfordring. Det er all grunn for kristne mennesker til å engasjere seg i samfunnsspørsmål og være opptatt av hvordan vi i debatter og ved stemmegivning kan støtte de krefter som løfter fram menneskeverd, trosfrihet og ytringsfrihet som bærende verdier. Vi ønsker at den kristne kulturarven fortsatt skal være synlig i samfunnet. Men det kristne enhetssamfunnets tid er over. Staten ser ikke lenger sin oppgave i å holde oppe én religion, men i å sikre trosfrihet og likestilling. Slik vil også en borgerlig regjering opptre.
Vår store utfordring som kristne og som kristen kirke, er å leve og tale slik at den kristne tro får være lys og salt i samfunnet. Det skal vi først og fremst gjøre i egne liv, og gjennom egne valg og adferd vise hvem vi tror på og følger. I menighet og misjon skal vi virke for at evangeliet når nye mennesker, hjemme og ute. Og i samfunnet deltar vi i tale og handling for at kristne verdier kan påvirke verdivalg på ulike nivåer.
Det viktigste bidrag til avkristningen i et samfunn skjer når troens folk blir utydelige i sin Jesus-etterfølgelse og lever et liv som ikke skiller seg fra verden forøvrig. Slik skal vi også tenke om utfordringen fra Islam og nye muslimske landsmenn. Vi er gjerne med å drøfte hva som er klok innvandringspolitikk. Men det er det troverdige vitnesbyrd om Jesus i ord og liv som ut fra Guds ord, er vårt fremste kall i møte med dem som er fremmede i landet.
