Johannes 12, 1-13
Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham.
Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.
Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Budskapet på Palmesøndag er preget av forventning, glede og lovprisning. Men gleden har mollstemte undertoner. Maria salver Jesus til lidelse og død, og i Jerusalem tiljubler folket Jesus på feil grunnlag. Hans kongsgjerning var ikke av denne verden.
Mange av dem som var kommet til Jerusalem for å feire påske, dro til Betania for å treffe Jesus og Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Mange kom til tro nettopp på grunn av dette mektige under, og nettopp derfor ønsket overprestene å drepe også Lasarus, et levende bevis på Jesu makt.
Når Maria nå like før påske salver Jesu føtter rettes oppmerksomheten for en stund mot Jesus som Messias, Guds salvede. Inntoget i Jerusalem der Jesus hylles som konge, markerer også en kortvarig opphøyelse før fornedrelsen på langfredag.
Det er fest i hjemmet i Betania. Lasarus er sammen med dem til bords. Marta er som vanlig vertinnen, og Maria salver Jesu føtter med den beste og dyreste salven som var for hånden, en kostbar nardussalve. Hele huset ble fylt av duften. Men Judas Iskariot var kritisk. Ham mente salven kunne vært solgt til fordel for de fattige. Men bare det beste var godt nok for Jesus. Maria øser ut salven i overstrømmende glede og takknemlighet overfor Jesus. For Maria var sikkert salven et gjensvar på Jesu godhet og kjærlighet. Og slik kan vi gi oss selv til Jesus som gjensvar, i takknemlighet for frelsen.
Mange mennesker samlet seg ved avslutningen av festen. De ville se Jesus og Lasarus, som var blitt vekket opp fra de døde. Dette blir for mye for overprestene. Jesus er blitt en trussel. Planene om å drepe Jesus blir lagt og blir en realitet.
Neste dag er han på vei inn i Jerusalem. Han blir møtt med jubelrop og palmegrener. Forventningene til ham som Israels konge var store, men verken disiplene eller folkene forstod hva de var med på. Det var først da Jesus hadde fått del i herligheten at de husket hva som skulle skje. Det var Kongenes konge, frelserkongen som kom for å befri sitt folk. Han kom for å åpne himmelen for alle jordens folk.
”Velsignet være han som kommer i Herrens navn!”
