Første søndag i fastetiden

Matteus 26, 36-45.

 Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.

I mange kirker og bedehus er det et bilde av Jesus i Getsemane-hagen. Det viser gjerne Jesus som kneler ved en stor stein, mens han ser oppover. Noen ganger er det også avbildet en engel som kommer og hjelper ham. Ofte er bildet litt idyllisk og søtt, med nydelige farger.
Men det er ingen idyll over det som står i evangeliet, snarere tvert imot!  Her er det gru og redsel, mørke og kamp. Verken disiplene eller Jesus selv er beskrevet som sterke og stolte mennesker. Peter og de to andre sovner og lar sin mester være alene, og det gjøres ikke noe forsøk på å skjule at Jesus var redd.  Han gruet seg til det som skulle komme, møtet med alle dem som ville ham vondt, spott og død. Og i fullt alvor bad han til Gud om å få slippe å drikke det han kalte et beger med lidelse.

Jeg hørte en gang en lærd professor som fortalte meg at han var redd for å dø. Han skammet seg ikke over det. «Filosofen Sokrates satt avslappet og snakket med elevene sine før han tømte giftbegeret.  Jesus lå på kne og tigget om å få slippe», sa professoren, «jeg gjør meg ikke bedre enn han». Men det hører med til historien at denne lærde mannen døde rolig i en alder av 91 år!

I fastetiden forbereder vi oss til å høre om at Jesus korsfestes og dør. Vi har hørt det før, men vi kan aldri forklare korsets gåte. Men vi kan egentlig være litt stolte av fastetiden. Kirken er den eneste gruppe i vårt samfunn som setter av flere uker til ettertanke og opprustning mot de vonde maktene i verden.  Verden er ikke bare idyll, det minnes vi om hver gang vi åpner en avis eller hører nyheter. Fastetiden har vært kalt en årlig repetisjonsøvelse i kristen kamp for det gode, mot det vonde. I vårt eget liv, ja i oss selv, merker vi en spenning, ja en kamp mellom godt og vondt. Vi fristes hver dag til bare å tenke på oss selv, enda det kan skade andre. I Fader vår lærte Jesus oss å be om ikke å bli ført inn i fristelses. I Getsemane fikk disiplene høre at de måtte våke og be om at de ikke måtte komme i fristelse. Selv bad han om at Guds vilje måtte skje, ikke det han selv ville, enda han gruet seg. Han kjempet – og vant!

Hva betyr så denne fortellingen for oss, vanlige hverdagsmennesker?  Bildet av den kampen Jesus måtte kjempe i der i nattemørket, kan gi oss mot, selv om vi fristes og faller. En fin bedehus-sang handler om det. Den sier noe om at han kjempet for oss –  og seiret!  Siste verset sier noe om å være glad i Jesus  og takke for det.  Språket er litt gammeldags, men ikke verre enn at vi forstår det. Verset lyder:
Og skulle en gang blive kold min kjærlighet til deg,
da minn meg om Getsemane, og om din sved for meg!