Luk 2,22-40
Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger. I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem. Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.
Maria og Josef var fromme jøder som fulgte Moseloven. Derfor dro til templet i Jerusalem med Jesus-barnet da han var 40 dager gammel, slik Loven påbød. Der bar de fram et offer og innviet ham til Herren. At de ofret turtelduer og ikke et lam, viste at de var fattige (se 3 Mos 12,8)
Men så skjer det noe utenom det vanlige. Fram mellom søylene kommer en gammel mann, Simeon, som har noe helt spesielt på hjertet: Han må fortelle hva han ser. Han ser nemlig mer enn et fattig barn, han ser Guds egen redningsmann for Israel. Og han ser fordi Gud gjør det klart for ham. Dette har han ventet på! Herren selv har lovet ham å få leve til han får se Guds frelse og trøst for Israel. Nå har det endelig skjedd!
Derfor utbryter han:”Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred. Med egne øyne har jeg sett din frelse….” Simeons profetiske ord har blitt sunget og bedt i den kristne kirke opp gjennom århundrene, og særlig til kveldsbønnen. For dette er velsignede ord også for oss: den som har sett Guds frelse, sett Jesus og hva han har gjort for oss, kan dø i fred. Å gå til nattens hvile, er også en forberedelse på døden. Guds frelse, forberedt og lovet fra gammelt av, er også vår trøst og trygghet som det var det for et prøvet, okkupert folk. Men trøsten handlet om mer enn frihet fra romersk undertrykkelse. Den gikk dypere og videre. Det var menneskehetens skyld, synd og opprør Jesus skulle frelse fra. Det skulle koste, både for Jesus og for Maria. Hva tenkte hun da Simeon profeterte om sverdet som skulle gå gjennom hennes sjel?
Vi vet hvordan det gikk: gjennom smerte, korsdød og grav til oppstandelse. Og en dag kommer han igjen som konge!
Det er god grunn til å fortsette tradisjonen og feire lysfesten Kyndelsmess, og tenne ”kyndeler” – vokslys – for Frelseren.
