Det gjør inntrykk å følge 22-juli –høringen i Stortinget. Ledende embetsmenn, statsråder og statsminister har måttet svare på direkte og utfordrende spørsmål om ansvar i forhold til beredskap, terrorsikring og håndtering av katastrofen som rammet oss i fjor sommer. Vi skal være takknemlige for å tilhøre en nasjon hvor autoritetspersoner slik må stå offentlig fram og svare på kritiske spørsmål omkring hvordan de forvalter den tillit det er å ha lederoppgaver i samfunnet. I de fleste land i verden vil en slik ansvarliggjøring av myndighetspersoner være utenkelig. Uansett vurdering av enkeltpersoners handlemåte, representerer det en umistelig verdi i vårt demokrati.
Så kan vi saktens drøfte hva det er å ta ansvar. I Utøya-saken mener noen at det å forlate sin stilling, er å ta ansvar. Andre hevder at å ta ansvar, er å bli på post og bidra til at erfaring fører til endring. Flere er blitt kritisert for å vise til andres medansvar på en måte som svekker troverdigheten av det ansvar de selv sier de påtar seg.
Her er viktige spørsmål å samtale videre om, også utover den aktuelle og tragiske saken.
Fra et kristent ståsted er det et avgjørende utgangspunkt at ansvarlighet er en del av selve det å være menneske. Vi er skapt i Guds bilde, og til fellesskap med Ham og med hverandre. Ulik alle andre skapninger står vi ansvarlige for Gud – for våre liv og for vår tjeneste som forvaltere av Guds skaperverk. Samfunnet vi tilhører har rett til å kreve ansvarlighet av oss, for hvordan vi lever og fyller vår plass i fellesskapet med våre medmennesker. Landets lover angir mål og setter grenser for hvordan livet i fellesskapet kan utfolde seg. I de senere år har vi – til manges uro – sett hvordan lovverket på stadig flere samfunnsområder suppleres med et omfattende kontrollregime, som skal sikre en pålagt atferd og at arbeidsoppgaver løses etter gjeldende instruks og forskrifter. Vi trenger en våken debatt om hva et moderne samfunn trenger av forskrifter og kontrolltiltak, og om når vannskillet passeres og kontrollsamfunnet stjeler vår tid og kveler kreativitet og arbeidsglede. Som kristne har vi et fokus som gjør at vi har noe å bidra med i denne samtalen.
