For tiden leser jeg en bok om maurernes situasjon i Spania i perioden 1492 – 1609. Mange vil spørre om slikt er noe å bruke tiden til, men boken er både tankevekkende og aktuell. Maurere er betegnelsen på muslimene som erobret det meste av dagens Spania i 711, og i de påfølgende århundrer hadde herredømme i flere av middelalderens kongedømmer på den iberiske halvøy. Først i 1492 (samme år som Columbus nådde Amerika) ble Granada – det siste muslimske kongedømmet – nedkjempet. Muslimsk kultur, vitenskap og livsstil fortsatte likevel å dominere i store områder. Og det ble gjort store anstrengelser fra både kirken og fra verdslig øvrighet (konge og adel) for å utrydde muslimsk tro og kultur og tvinge maurerne å innordne seg i et kristent (katolsk) livsmønster. Vold og tvang ble flittig benyttet, og medførte nok at noen , i alle fall på overflaten, oppgav sine muslimske skikker og trosuttrykk. Men mange stod i mot og motstod presset, – noen i det stille, andre med voldelig opprør. Tross betydelige talsmenn for toleranse og inkludering, vant forkjemperne for et endelig oppgjør mer og mer fram, og i 1609 ble flere hundre tusen forsvarsløse muslimer tvangsutdrevet fra Spania. Det er hjerteskjærende å lese hvordan kirken forsvarte myndighetens opptreden på en måte som ligger milevis fra Guds påbud til Israelsfolket om å «ikke plage en innflytter eller fare hardt fram mot ham» (2 Mos 22,21). Undertrykkelse og maktbruk ble legitimert for å verne kirken og den ene, sanne tro.
Nå kan det selvsagt hevdes at det som her beskrives, må forstås ut fra sin tid. Ingen vil i vår del av verden opptre slik i det 21. århundre. Et stykke på vei er det nok sant, men siste tiår av forrige århundre (= tyve år siden) var det blodige religionskriger på Balkan. Og ideologien bak Utøya-terroren hører hjemme blant tankemønstre som er synlige i de fleste europeiske land, også vårt eget. Det er ikke gitt at forsvaret for den kristne kulturarv kjempes med de våpen som Bibelen angir. Tvert i mot utfordres kirken og enhver kristen til å møte fremmed tro og fremmede tanker med Jesu ord og Jesu sinnelag. Det betyr ikke unnfallenhet og tilbaketrekning. Men det innebærer at vennlighet og nestekjærlighet ikke bare reserveres for dem som deler min tro og mine holdninger. Og det innebærer at mitt vitnesbyrd må bæres fram med en tydelighet som ikke fjerner respekten for et hvert menneskes ansvar for selv å hvilken tro en bygger sitt liv på. I strøk på jorden hvor det er kristne som undertrykkes og forfølges, er det nettopp slike holdninger vi etterlyser hos makthaverne. For vår eget lands del lar Grunnlovens paragraf 2 (både i gammel og ny utgave) seg vel forene med en toleranse som dypest sett har sitt utgangspunkt i det kristne menneskesyn. Vår utfordring som kristne er ikke det økende antall muslimer eller andre religiøse grupper, men vår egen frimodighet til å leve og tale slik at vår tro er troverdig.
