Mot på endring
Jeg har for vane å begynne å lese aviser bakfra. Ikke det at de siste sidene er så interessante at jeg må ta de først. Det har bare blitt en vane. Avlæring har heller ikke vært et alternativ. Jeg blar meg framover, side for side og får med meg det meste. Tilslutt havner jeg på første side. Om dette er en enklere måte å lese avisen på vet jeg ikke. Det fungerer for meg. Derfor har jeg gitt opp å prøve å endre min allerede godt innlærte vane. Alle har vi våre vaner. Noen ganger gjør vi vel alvorlige forsøk på å endre de også. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Det har mye med viljen å gjøre og nytten vi selv har av å endre. Gidder vi ikke så gidder vi ikke. Ser vi ikke nytten av det lar vi prosjektet ligge. I bibelen tales det mye om endring. Det fremstilles som en prosess som pågår kontinuerlig når et Guds barn lever i Guds lys. Prosessen er dynamisk, den pågår og ender vel egentlig aldri så lenge vi lever. Noen ganger møter jeg kristne som har stor forventning til framtiden og det som kan skje, både i verden, nærmiljøet og i eget liv. De virker både nysgjerrig og har forventning til framtiden. Svigerfar er et slik eksempel. 88 år gammel og med full av livslyst pg livsmot. Jo, han blir fortere trøtt og sliten, men hva gjør det. Andre ganger møter jeg noen som praktisk talt helt har stoppet opp. Ikke mer å lære, ikke mer å utvikle, ikke mer å strekke seg etter. De trenger ikke være gamle heller. Det er så grått og kjedelig. Jeg har respekt for at det kan være både fysiske og psykiske årsaker til at det for enkelte er slik. Poenget mitt er: gro ikke fast i gamle vaner og mønstre. Avlæring kan noen ganger være nødvendig skal noe nytt vokse fram.