Matt 7,7-12
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for. Eller er det noen av dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham. Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene .
Teksten har to hovedtema.
Invitasjon til bønn på barnekårets grunn. Og – lovens sum, om å elske sin neste som seg selv. Er det noen sammenheng mellom dem?
Vanligvis gjengis lovens sum som de to store bud. Kjærligheten til Gud og kjærligheten til sin neste. De er det en stor sammenheng mellom. Hvem kan elske sin neste som seg selv? Hvem er stor nok, varm nok til at min nestes behov er like viktige som mine egne?
Å ja, det kan være mye sann og ekte kjærlighet blant folk. Men at verden er som den er handler vel i bunn og grunn om at når det kommer til stykke så er enhver seg selv nærmest. Gud kan gjøre noe med våre hjerter. Hva med han som gav avkall på alt sitt for andres skyld? Slik var Kristi kjærlighet.
Kjærligheten, den virkelige, lever av kjærligheten fra Gud. Vi elsker fordi han elsket først. Hvordan få del i den kjærligheten?
Paulus sier et litt underlig ord i 1Kor 8,3. “Den som elsker Gud, er kjent av ham”. Vår kjærlighet til Gud, og dermed til vår neste, starter her ved at vi er kjent av Gud. Kjenner han meg?
Det begynner ikke ved at jeg produserer kjærlighet, verken til Gud eller andre, men at Han får kjenne meg. Her er jeg Gud, dette er meg, her er mitt liv, her er mitt trange hjerte. “Elsker du meg Simon?” “Ja Herre, du vet alt” (Joh 21, 17). Han vet alt, og så har Han meg kjær. “Hvem kan se meg slik jeg er og elske meg som en sønn?” – Gud kan. Her starter helbredelsen.
Gud metter meg med sin nåde, så jeg ikke møter andre sultne. Hos han får jeg starte denne fortrolige samtalen, dette fortrolige fellesskapet. Hos den Far vi har i himmelen. Hvor virkelig, slitesterkt og sant dette forholdet er, må vi lære gjennom livet. Er han virkelig den gode Far? Hvor mye tåler denne relasjonen? Hvor langt tør jeg gå? Be, let, bank på, sier Jesus.
Løft ditt hode du raske gutt og jente. Vær frimodig. Du er elsket, kjent, du er jo barnet som kommer. Du er jo en del av familien Hans(Ef 2, 19). Du har full adgang, full frihet.
Ingen køordning, ikke ta av deg skoa i gangen, vask hendene, ta av deg lua. Gud røres over at du kommer, han elsker det. Han elsker å falle bortkomne sønner og døtre om halsen(Luk 15,20). Ville ikke du ha gjort det med dine barn? Hvor mye mer skal da ikke Far omfavne? Får du ikke lyst til å likne litt på Han? La varmen fra Han strømme videre til andre gjennom deg? Det var visst en sammenheng mellom barnekåret og nestekjærligheten.
Men vi har alle hørt spørsmålet, “jeg fikk ikke, ikke det jeg ba om”. Jeg forstår det godt, har stilt det selv. Men også dette, en lærer etter hvert Gud å kjenne som en som ga mer enn det vi ba om.
